Så mye mer enn bare en reise
av Axel Ravndal
Kjæreste Leser,
I dette øyeblikket befinner jeg meg på det mest guddommelige sted, hvor roernes sjeler danser en lidenskapelig vals med vannets sang, hvor hver takt av åren blir til en symfoni av kjærlighet og strømmer sammen som et evig elv. Det er en magi, en øyeblikkets magi, som omslutter meg nå ved Verkstedsteknisk, og jeg kan ikke annet enn å føle meg som en mikroskopisk del av noe uendelig større enn min egen eksistens. Det er med en brennende lengsel i hjertet at jeg deler min hjertevarme reise til NM i roing med deg, kjære leser, en reise som har revolusjonert min selvforståelse og dyptgripende kjærlighet for denne opphøyede idrett.
Gjennom årene har jeg båret stolt ro-drakten for Herrer-2, – en fenomenal samling av individer, en oktett som utgjør selve hjertet av samhørighet, hat, dedikasjon og de mest fargerike personlighetsforstyrrelsene mann kan finne i NTNUI-roing. Herrer-2 var min andre familie, min hellige havn, hvor jeg følte meg hjemme og beskyttet. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at noe eller noen skulle komme for å riste i hjertets stille ro.
Mine følelser for Herrer 2 var som røttene til et tusenårig eiketre. Dypt forankret og umulig å rive bort.
Axel Ravndal
Men i år ble jeg plutselig kastet inn i et ekstremt uventet kapittel av mitt liv, som om Gud selv hadde grep om min skjebne og kastet meg i denne usikre tåken. Jeg ble nærmest bortført til Herrer-1 av en ondskapsfull, gudløs og kald uttakskomite. De kalte det “en høyere ære”, som om de prøvde å lokke meg inn i en annen dimensjon. Mine følelser for Herrer-2 var som røttene til et tusenårig eiketre, dypt forankret og umulig å rive bort. Akseptere en plass i Herrer-1 føltes som å rive ut hjertet mitt og erklære meg selv som en forræder. Jeg har mistet meg selv i en labyrint av selvrefleksjon og lojalitet.
Forskjellene mellom Herrer-1 og Herrer-2 kunne ikke vært mer dramatiske. Herrer-1 fulgte en tilsynelatende uendelig 40-siders treningsplan, mens Herrer-2 nøt 40 liter øl i løpet av en vanlig trening. Herrer-1 besto av roere som alltid prøvde for hardt, såkalte “Try hards”, noe som var helt ukjent for Herrer-2. Herrer-2 hadde, i motsetning til Herrer-1, kun de mest intellektuelle og sublime sjelene som NTNU har å tilby: filosofer, moderne kunstnere, samfunnsdebattanter og, ikke minst, teologer.
Gjennom mine strabaser med Herrer-1 lærte jeg mer om roing enn jeg noen gang kunne forestille meg. Mot all forventning var denne gjengen kanskje enda mer dedikerte til roing enn Herrer-2. Herrer-2 var jo tross alt et bredde-lag, som balanserte mellom deres forhold til roing og roingens storslagne banketter. Etter utallige tidlige morgener og utallige svette dråper, fant jeg meg selv plutselig nesten i sentrum av båten. Selvfølgelig, måtte jeg lene meg litt mot bau (som er helt vanlig, aner ikke hva som er problemet der), men gjennom tøffe treningsøkter ble jeg kanskje 2 mm nærmere midten av båten.
I en 8er så skarp som et diamantblad, satt jeg der med hjertet i halsen og øynene låst mot den evige horisonten.
Axel Ravndal
Endelig, etter en Herkules-lignende oppkjøring, brøt den store dagen for NM-racet på Årungen frem. Jeg følte meg som en utlending blant Herrer-1, en sørgelig, forvirret sjel som lette etter sin plass i denne nye verden. I en 8er så skarp som et diamantblad, satt jeg der med hjertet i halsen og øynene låst mot den evige horisonten. Vannet var speilblankt og vinden hvisket søte hemmeligheter til meg. Minnet om mine brødre i Herrer-2 danset i tankene mine som en fjern, vakker melodi.
Da startskuddet eksploderte i luften, gikk vi til verks med en lidenskap som kunne smeltet isfjell. Årene penetrerte vannet som blyanter på blankt papir, og båten skar gjennom banen som et prosjektil. Magien av roing tok over meg, og for en stund følte jeg meg som en kunstner som maler sitt mesterverk, min egen kropp og båtens bevegelser smeltet sammen i perfekt harmoni. Da vi krysset mållinjen, kunne jeg knapt tro mine egne øyne. Vi hadde faktisk klart 6 minutter og 12 sekunder! Dette var en personlig forbedring på utrolige 31 sekunder fra tiden min med Herrer-2 i fjor. Det var som om jeg hadde tatt et sprang inn i en annen dimensjon.
Vi hadde faktisk klart 6 minutter og 12 sekunder!
Men dessverre, ble min begeistring for vår personlige fremgang skjøvet til side av den bitre realiteten. Våre tider, som noen kanskje ville kalle “forferdelige”, var ikke i nærheten av Herrer-1s godkjente rammer for akseptabel ro-tid. Jeg var så blendet av min egen jubel at jeg ikke hadde lagt merke til at båten vår hadde vært ute av balanse hele tiden. Vi nådde aldri finalen. For å kaste salt i såret, satte jeg også klubbens dårligste tid i 4-. Den står nå som en urokkelig rekord på 9 minutter og 24 sekunder.
Så nå, med et hjerte som lengter etter min kjærlige Herrer-2-familie, tar jeg farvel med Herrer-1 og reiser tilbake til der jeg hører hjemme. Det er en reise som har forvandlet meg, som har gjort meg rikere av erfaringer og sterkere i min lidenskap for roing. Jeg er fremdeles en del av Herrer-2s sammensatte sjel, men nå, kjære leser, vet jeg også at jeg har en plass i Herrer-1s historie.
Med uendelig kjærlighet og takknemlighet,
Axel Ravndal
