Race report- Andreas med debut i TriSprinten

Lørdag 14. september var det mange som prøvde seg på TriSprinten for aller første gang, og én av dem var Andreas Wathne. Andreas er nye i triatlongruppen nå i høst, og mye kan tyde på at dette er en vi kommer til å se mye til i tiden fremover! Med solid utholdenhetsbagrunn, stor treningsvilje og godt humør, har han allerede vært med på bidra til et enda bedre treningsmiljø i gruppen. Her kan lese hvordan han opplevde sin første deltagelse i TriSprinten.

Foto: Nils Dittrich, NTNUI Blits

Årets trisprint var et meget vellykket arrangement. Gjennomført problemfritt og godt tilrettelagt for alle typer triatleter.

Som relativt ny triatlet, og ny i Trondheim, hadde jeg egentlig ikke tenkt å melde meg på Trisprinten. Med bakgrunn fra toppidrett og baneløping følte jeg ikke at formen var tilstrekkelig til å delta på konkurranse. Etter sommerferie, fadderperiode og den obligatoriske forkjølelsen etter fadderperioden, hadde alt som heter kondisjon og styrke fått seg et solid slag i trynet. Allikevel fikk min bedre halvdel meg til å melde meg på. Så da gjorde jeg det og prøvde for en gangs skyld å sette konkurranseinstinktet til side. Trisprinten er et morsomt arrangement med lav terskel for å delta, så det måtte jo være den perfekte arenaen å starte i. Lørdagen kom og jeg sto opp rundt 0600 for å få i meg en god frokost å gjøre meg klar til svømming.

Været ute var skikkelig dritt, rundt 8 grader, stiv kuling og store mengder nedbør. Inne på Pirbadet var det derimot strålende sol, rundt 25 grader og høy luftfuktighet. Klorlukten hang i luften, og konkurranseinstinktet som var satt til side bestemte seg for å gjøre sin entré. Da jeg sto på kanten ble alle tanker om at dette bare var gøy, borte. Dette var så klart blodig alvor. Det kjentes i hvert fall slik ut. Det faktum at jeg meldte meg på med en forventet svømmetid langt over min nåværende form, gjorde ikke situasjonen bedre.

Foto: Vilde Andreassen Hansen 

Startskuddet går og det svømmes i et forrykende tempo. I omtrent 100 meter. Da er det stopp i både skuldre, rygg og bein. På dette tidspunktet var det bare å holde tempoet inn de siste 300. Det hele endte på tiden 05:50, som ikke var helt forferdelig etter tre måneder på land.

Det er rart hvordan 400m og 6 minutter hard jobbing kan tappe kroppen for energi. For å gjøre meg klar til sykkel og løp, spiste jeg en dobbel brødskive med «snickers» og en banan. Deretter bar det videre til Ilsvika, der sykkel- og løpsetappen skulle foregå. Ved ankomst så det hele meget profesjonelt ut. Speaker-telt, gressmatte, sykkelstativ, Røde Kors, og kjegler og piler i veien. Alt lå til rette for en skikkelig bra konkurranse.

Etter et kjapt Pre-Racemøte, stiller vi oss opp etter jaktstartprinsippet. Her skal det startes med differansen på svømming, og det skal simuleres at vi kommer opp fra vannet. Jeg starter vel her på rundt 10. plass totalt. Værgudene er med oss, og solen vi hadde inne på Pirbadet skinner så vidt gjennom de ellers grå skyene på himmelen. Sykkeletappen går i tillegg litt i le for den kraftige vinden. Beina kjennes bra ut og jeg er klar.

Foto: Vilde Andreassen Hansen 

Ut fra start løper jeg barføtt til sykkelen. Transissions er noe jeg aldri har trent på, men denne går overraskende bra. På med sko, briller og hjelm. Jeg hadde lagt frem hansker, men tar en ultrarask beslutning om å droppe dem. Jeg sykler nå i tri-drakt, kompresjonslegger (bare for varmen sin del) og langermet superundertøy overdel. Dette var perfekt bekledning som ikke ble for varmt eller kaldt. Ut fra T1 har jeg allerede klatret en plassering totalt. I første bakken kjører jeg forbi enda en. Jeg føler meg sterk her. Helt til neste bakke. Her blir jeg tatt igjen av et par som kommer i en hinsides fart bakfra. Psyken kjenner litt på det å bli tatt igjen, men jeg klarer å holde fokus på meg selv. Mot vending på Flakk er det lett motvind, men jeg føler jeg klarer å holde greit tempo. Etter vending blir fokus på å telle ned på kilometere. Jeg klarer også å holde avstanden til en av dem som kjørte fra meg, slik at jeg ikke tapte mer til han.

Inn i siste bakke er det lite kraft igjen i beina, og jeg må gjentatte ganger opp å stå. Det kommer et lite smil når jeg passerer toppen, og vet at det bare er nedoverbakke til mål. Inn til T2 er beina stive. Det kjennes at kroppen ikke er vant til sykling, og spesielt ikke etterfulgt av løping. T2 går også overraskende fort, og jeg stamper ut på løpeetappen. Her tar jeg igjen han foran meg etter cirka 1 km og fortsetter å holde tempoet oppe så godt jeg kan. I løpeløypen ser jeg for første gang hvor mye jeg tapte på sykkeletappen. Det er en liten psykisk knekk å se avstanden opp, men jeg har i hvert fall funnet ut at jeg må bruke vinteren på å jobbe med sykkel.

Det begynner å nærme seg mål, og med cirka 400m igjen sier kroppen stopp. Kjernemuskulaturen låser seg som et kraftig sting/hold, og jeg sliter med å puste. Akkurat når jeg skulle sette inn siste spurten… Jeg får humpet meg inn i mål på en 6. plass, og det får være godt nok som en start.

Foto: Vilde Andreassen Hansen 

Alt i alt et meget morsomt, godt planlagt og gjennomført Triatlon. Spesielt i år var en egen para-klasse, som er meget bra initiativ, som sikkert vil få større deltakelse i årene som kommer. Det er en fin arena til å teste formen, prøve ut triatlon, og til og med konkurrere mot Norseman topp 10-deltakere 😉.

Race Report- Thea i sin første triatlonkonkurranse

Selv om Thea ikke har drevet med triatlon før, er hun nok bitt av basillen nå. Og det er vi i NTNUI Triatlon veldig glad for. Thea er en sprekas uten like, med sine lette løpesteg. Det irriterer nok konkurrenten når hun kommer lett i steget forbi dem etter en hard svømme- og sykkeletappe. Thea har en allsidighet de aller fleste kunne drømt om og en trener (og kjæreste Jørgen Tveita) som virkelig kan tingene sine innenfor trening! Med denne komboen bør konkurrentene passe seg i fremtiden, de kommer nok bare til å se baksiden av tridrakten på denne jenta her.

OsloTri Olympisk har følgende distanse: 1500m svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

Foto: Sigrid Oen
Det er godt å ha en heiagjeng som motiverer mot slutten!

Helt siden jeg deltok på jentetrening med NTNUI Triatlon høsten 2018 har jeg vært fascinert av triatlon og måten å kombinere svømming, sykling og løp på. Med min bakgrunn innen basketball (telles egentlig ikke som løp, jeg vet) og sporadiske løpeturer i Bymarka tenkte jeg at jeg kan i hvert fall løpe litt. Verre var det med svømmingen og syklingen. Etter hyppige turer på Pirbadet og desperat googling av ulike versjoner av; «How to swim faster», klarte jeg etterhvert å føle meg såpass komfortabel med krålingen at jeg ikke trodde jeg skulle drukne etter et par tak. Utholdenheten var det verre med, men sakte men sikkert (og med god hjelp på en av NTNUI Triatlon sine svømmetreninger) ble det i hvert fall bedre. Når det kommer til syklingen har hjelp fra min kjære Jørgen Tveita vært avgjørende og han hjalp meg gjennom min første tur på landeveissykkel i påsken 2019. På sykkelsetet har han i tillegg tappert oppmuntret meg etter at jeg smertefullt har erfart at beina henger fast i pedalen og at de faktisk må klikkes ut FØR jeg stopper opp og ikke imens jeg ligger på bakken. Who knew. Og selv om selvtilliten har fått seg noen knekker i bassenget (ikke minst i open water pga. sjømonstre, osv.), på sykkelsetet og med løpeskoa på beina har jeg alltid beroliget meg selv med å tenke; «jeg tar det igjen i de to andre disiplinene. Og i skiftesonen. Jeg er i det minste sabla god til å knyte skolissene fort».

Foto: Arild Tveita

Etter å ha karret meg gjennom SM våren 2019 og sagt til meg selv gjennom hele løpsdelen; «jeg skal aldri gjøre dette igjen. Jeg skal aldri gjøre dette igjen» meldte jeg meg naturligvis på Oslo Triatlon, olympisk distanse. Litt lengre distanse enn SM, da blir det nok lettere, tenkte jeg. Og jeg hadde forså vidt rett. Siden sommeren stort sett ble brukt til å svømme, sykle og løpe (i tillegg til å spise enorme mengder iskrem) hadde jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag for å overleve min offisielle triatlon-debut.

Med klokka stilt inn på 06:30 startet den store dagen med et forsøk på å lirke ned litt müsli i en nervøs mage, sette sykkelen på taket og vende bilen mot Sognsvann. Hele uka hadde jeg gått og håpet på at det skulle regne på raceday (etter noen karakterbyggende turer i styrtregn tidligere i sommer), og når yr.no for en gangs skyld hadde rett – det regnet! – tenkte jeg at dette lover bra. Vel fremme på Sognsvann begynte jeg med å skvise sykkelen inn i en trang skiftesone og nervøst plassere meg i en altfor lang do-kø. Heldigvis møtte jeg Sigrid Oen fra NTNUI, som også skulle delta på olympisk distanse og det var fint å ha en å dele bekymringer med og noen å si «Dette klarer vi! ..håper jeg, he he» til. Jeg hadde fått låne tridrakt av Malene Hjorteland, og med «NTNUI Triatlon» på(/i) ryggen hadde jeg ikke noe annet valg enn å innstille meg på å gønne på.

Foto: Jørgen Tveita
Thea Selmer Myhrvold og Sigrid Oen klare til start på OsloTri.

Etter å ha brukt uforholdsmessig lang tid på å dra på meg våtdrakten sto jeg spent å så på både pulje 1 og 2 svømme avgårde. Jeg hadde meldt meg på i pulje 3 og håpet med dette på å få en litt mindre kaotisk svømmestart og en trygg ferd rundt bøyene på Sognsvann. Og det fikk jeg rett i. Starten gikk og jeg, som hadde stilt meg ganske langt foran til venstre, fikk verken en albue, fot eller et kne i ansiktet og jeg hadde klar bane hele veien. Var tidligere blitt fortalt skrekkhistorier om folk som hadde blitt holdt nede, svømt over og blitt dratt i føttene under Oslo Triatlon, så da dette heldigvis uteble pustet jeg lettet ut og fokuserte på å få til gode tak og bruke beina minst mulig. Etter å ha svømt halvveis innså jeg at jeg lå først i puljen min og selv om dette var en kul oppdagelse slet jeg litt med å navigere mellom bøyene. Ikke minst var det vanskelig å se hvor på land jeg skulle sikte mot og svømte nok litt mer sikksakk enn nødvendig (Note to self: lær deg å svømme rett/finn ut hvordan å unngå dugg på brillene). Ble tatt igjen helt inne ved stranda av to menn og kom opp på tiden 28:48 (må si meg ganske fornøyd med å komme ut på den 9. beste svømmetiden av alle damene som deltok).

Foto: Sportograf

På vei opp til T1 tenkte jeg at jeg var glad for at jeg på syklingen kunne hvile armer og overkropp litt, før jeg kom på at jeg nå faktisk skulle sykle inn i Maridalen og ba derfor en liten bønn om at dekkene mine skulle holde seg frie for hull. (Spoiler: det gjorde de heldigvis). Etter T1 og på vei mot mount line, husket jeg Jørgen sin bestemte ordre om å IKKE forsøke å hoppe på sykkelen i fart slik som de proffe i ITU. Jaja, kunne spart masse tid tenkte nå jeg, men gikk for den sykt sakte og kontrollerte ett-bein-av-gangen-metoden. Gikk bra det også. Siden jeg kom opp av vannet som nr 3 i min pulje var det ganske fri veibane på sykkelen i starten og jeg tenkte lettet at jeg i hvert fall ikke trengte å bekymre meg for no-draft-regelen. Ved inngangen av Maridalen ble jeg tatt igjen av de fra pulje 1 og 2 som var på sin andre runde og det å holde 10 meter til alle foran viste seg å være litt vanskeligere enn først antatt. Vet ikke hvor mange syklister som samtidig befant seg i Maridalen, men mange var det i hvert fall og jeg forsøkte tappert å manøvrere meg gjennom, forbi og ved siden av de andre deltakerne. Ble kjørt forbi av ganske mange, men med to gel + sportsdrikk i flaska gikk det etter forholdene bra. Etterhvert begynte likevel beina å bli tyngre og tyngre og jeg forsøkte så godt jeg kunne å ikke tenke på hvordan dette ville påvirke løpe-delen. (Side note: mitt tidligere ønske om styrtregn og karakterbyggende vær ble ikke oppfylt og jeg må innrømme at når alt kom til alt så var det helt OK).

Foto: Sportograf

Inn til T2 ble jeg møtt av stormende jubel fra min elleville heiagjeng – TeamThea – ved mamma, pappa, stefar, svigermor, svigerfar, bror, søster og kjæreste. Å høre de rope navnet mitt etter 40 tunge kilometer hjalp virkelig på motivasjonen og ønsket etter å gi de alle en klem etter målgang drev meg videre. Så da var det bare å få på seg joggeskoene og etter en liten runde inne på stadion ta fatt på to runder rundt Sognsvann. Jørgen og jeg hadde heldigvis vært innom dagen før og løpt en rolig runde i løypa så jeg var forberedt på det den kuperte grus-stien hadde å by på. Og til min store overraskelse kjentes beina lette ut og jeg løp forbi flere og flere. Inne på stadion igjen, etter 5 kilometer ble jeg løftet videre av TeamThea og selv om beina ble tyngre og tyngre kunne jeg nå kjenne lukta av målstreken. Etter 8 km delte arrangøren ut sportsdrikke og jeg gjorde et helhjertet forsøk på å få så mye som mulig ned i svelget og så lite som mulig nedover brystet. Funket sånn halvveis. Men med smaken av både sportsdrikk og målstrek bar det videre, og etter 2 timer og 44 minutter kunne jeg til slutt krysse mållinjen og strekke henda i været. Shit. Triatlon er kult ass. Og Oslo Triatlon (tross en overbefolket sykkeltrasé på skammelig dårlig asfalt) er et kult arrangement preget av utøvere i alle aldre og nivå. Anbefales!

Foto: Sportograf

Race Report-André til Norseman 2019

André Navjord er den mest meritterte utøveren vi har i klubben per i dag. 2016 var året der André rykket til de første 100 meterne på Trondheim Maraton. Siden har alle bare sett ryggen hans. 4. plass i VM Ironman Kona Hawaii 2018 (9:13) og 2. Plass NM langdistanse 2018 er bare noe av det André har rasket med seg i løpet av de siste årene. De aller fleste ligger ofte likt med Navjord i konkurranse, i hvert fall helt til starten går! André har også i 2018 vært leder for NTNUI Triatlon, og med sine gode treningskunnskaper hevet han nivået på treningene betraktelig. Navjord’s største drøm var Norseman. Og Norseman fikk han!

Bildene er tatt av: Marianne Navjord, Jonas Støre og Andreas Sandnes Olsen.

Siden jeg første gang hørte om denne utrolige konkurransen har det gått omtrent ti år, jeg har tatt lodd for å få delta seks ganger og hvert år har frustrasjonen over å ikke få delta på Norges triatlonflaggskip blitt større og større. Den rimelig sterke 2018-sesongen min gav meg endelig muligheten: Norseman-beistet skulle til slutt beseires! Sammen med de ypperste utøverne fra nyvinningen XTri World Tour fikk jeg plass på startstreken til det første VM i ekstremtriatlon, arrangert med fem minutters forsprang på det ordinære Norseman-feltet.

Siden jeg fikk mailen med invitasjon til Norseman har det gått omkring ni måneder, og fryktelig mye kan skje på den tid. Jeg har fått gjort gode forberedelser, kjørt fort på Halv-Fet Triatlon, tatt en etterlengtet seier på fjerde forsøk på Hemne og blitt en betraktelig bedre løper sammen med Strindheim. Men aller viktigst: Jeg har nesten rukket å bli far! August blir den råeste måneden i livet hittil, der Norseman bare var vorspielet. Med et nytt perspektiv på livet var det veldig fint å ankomme Eidfjord med innstillingen om at jeg skulle få oppfylt en livslang drøm sammen med det råeste startfeltet i konkurransens historie, samtidig som jeg hadde lave skuldre fordi det er så mye mer som skjer i livet akkurat nå.

I mine øyne er ikke det mest spesielle og ekstreme med Norseman det potensielt iskalde badevannet, høydemeterne på sykkel og løp eller været over Hardangervidda. Det er at en er avhengig av å ha med sin egen supportbil med tilhørende crew. Man kan altså ikke gjøre det alene. Jeg hadde med meg et herlig crew bestående av onkel Roy og Jonas. Jonas har hatt booka plass i teamet siden før første lodd ble tatt i 2012. I tillegg hadde jeg henta inn Gaustatoppen-ekspertise i x-NTNUIerne Synne og Eivind som medløpere mot mål. Som en bonus fikk jeg med fotograf, journalist fra lokalavisa og road trip-selskap i Andreas samt at resten av familien kom meg i møte som tilskuere og ikke minst støtte til etter konkurransen. Sist, men ikke minst: For at jeg skal få gjøre det råeste som går an innen selvrealisering i Norge måtte Guro være i form og ikke minst sende meg avgårde land og strand rundt til tross for at det var under fire uker til termin. Hun er min største helt. Et enormt apparat skal altså i sving for å få en enkelt utøver gjennom det her, og de fortjener så mye mer takk enn et avsnitt på en race report på nettet kan gi dem.

Så: over til konkurransen. 3,8 km. svømming inn til Eidfjord. 180 km. sykkel over 3000 høydemeter, fra Eidfjord via Hardangervidda og Geilo til Austbygde. 42,2 km. løping fra Austbygde, rundt Tinnsjøen og til slutt 1750 høydemeter opp på Norges mest kjente haug med stein: Gaustatoppen

Klokken 02:20 kjørte en tilsynelatende meget opplagt gjeng fra Kinsarvik camping etter et par dager med Maxi-Yatzy, sykkelskruing, skjitprat, carb loading, kaffedrikking og minimalt med fysisk fostring som oppladning til konkurranse. Etter en liten halvtimes kjøring ankom vi Eidfjord, fikk parkert og tatt ut sykkelen og rusla bort til skiftesona der sykkelen skulle sjekkes inn før vi gikk på ferga som tar utøverne til start 04:00. Det var en enorm opplevelse å endelig få oppleve nervøsiteten og engasjementet som oppstår midt på natta når det begynner å lukte neopren, tigerbalsam, kaffe, port-a-potty og fergedrivstoff på brygga i Eidfjord. Endelig skal vi få gjort unna fergeturen og ikke minst hoppet ut i den bekmørke fjorden like før start. Det ble en runde i dokø, litt nervøs småprat med de to andre NTNUIerne og oppsuging av den deilige stemninga blant alle oss på bildekket på ferga. Det var åpenbart at det eneste de fleste visste var at de hadde en lang dag i vente.

Den berømte Norseman-fergen klar til avgang. Kanskje noe av det mest ikoniske med Norseman.

Deltakerne i VM-feltet ble 04:40 stilt opp fremst for å hoppe ut i fjorden. Etter et 2-3 hopp fra stupebrygga i Theisendammen var jeg ikke nervøs for at briller skulle falle av eller at jeg skulle fortsette å synke ned etter hoppet, så det var bare å få det unnagjort. Vannet var nesten skuffende varmt der det slura mellom 16 og 18 grader i dagene opp mot løpet, og vi fikk oss enda en positiv overraskelse da vi ankom startstreken etter 200 svømmemeter bort fra ferga: Vi drev innover mot mål. Vi ville altså få medstrøm i tillegg til at det var meldt det beste Norseman-været noensinne. Da startskuddet gikk kom jeg avgårde på beina til de to som ganske nøyaktig 10 timer senere skulle spurte om seieren 226 kilometer lengre ut i løypa, men det var utopi at jeg skulle henge på dem og gruppa deres måtte få lov til å gå avgårde. Noen hundre meter ut i løypa snudde jeg meg bak og så at jeg taua på en gruppe, noe som ikke er så interessant å gjøre all den tid alle disse var konkurrenter. Siden jeg da brenner av krefter jeg får meget god nytte senere på dagen bestemte jeg meg for å legge meg godt pakka inn i gruppa og satse på at de i front loste oss inn i et anstendig tempo. Den taktikken funka perfekt og jeg innså da vi ankom den eneste svingen i løypa at jeg lå an til å svømme på under en time, og det uten å føle at jeg hadde brukt noe i nærheten av så mye krefter som jeg gjør når jeg desperat prøver å henge på Sondre en onsdagsmorgen i Pirbadet. Job well done, opp av vannet på 57:30 og i 14. posisjon på skuddhold til mange av de nærmeste konkurrentene.

T1 er min sterkeste disiplin i triatlon, og med dagens nest beste skiftetid hadde jeg lagt tre av de som var foran opp av vannet bak meg allerede før vi hadde kommet oss på sykkelen. Om noen vil ha hemmeligheten: Ha færrest mulig gjøremål i skiftesona og ha med deg en god onkel inn for å hjelpe med startnummerbelte, sykkelcomputer, lys og refleksvest.

Man skal ikke undervurdere å ha god rutine i skiftesonen!

Etterfulgt av T1 kommer sykkeletappen, drøye fem timer med tett og intim dans med mitt favorittleketøy: Den gamle og trofaste Cervéloen. Etter den årlige bursdagsgave-sykkelservicen fra onkel Roy var hun i sitt livs beste tilstand tross at hun begynner å nærme seg pensjonsalder. Alt lå til rette for å gi litt for mye gass inn i dagens første og også lengste stigning. De drøye 1200 høydemeterne opp til Dyranut og Hardangervidda gjøres unna i løpet av sykkeletappens første 36 kilometer. Med wattmåler på sykkelen er det lett å legge opp til en optimal pacing-strategi på sykkel, men så enkelt skal en ikke gjøre det for seg selv. Motivert av at jeg jevnt plukka konkurrenter oppover bakken sprengte jeg Watt-taket jeg hadde satt for meg selv og fikk betale for det andre halvdel av sykkelturen. Heldigvis skjønte jeg tidlig nok at jeg måtte justere for å ha litt løpebein igjen, og jeg skjerpa meg selv om det røyna på etterhvert. Med upåklagelig langing og kommunikasjon med support-crewet fikk jeg levert det jeg trengte av drikke underveis og fikk til og med servert ei flaske med rødcola som premie på toppen av dagens siste stigning. Med Jonas på logistikk og onkel som sjåfør og langer var det bare å få jobben gjort og komme seg trygt inn til skiftesonen i Austbygde etter mitt livs feteste sykkeltur.

I T2 var hele gjengen samla. Mamma, pappa og lillebror hadde slått seg på lag med supportteamet og stod og heia meg frem derfra og hele veien til mål. Det var bare synd jeg hadde så dårlig tid på å få på meg sokker, sko, caps og briller. Etter en anstendig innsats i skiftesona bar det ut til fots for å starte på det avsluttende maratonet. Det er utrolig at en kan åpne så raskt og tenke at det er bærekraftig når en vet en skal bruke over fire timer på løpeturen. Det slår dog ikke feil, spesielt ikke når en er godt fornøyd med sykkelturen og grunnet den plutselig tror at en hadde hørt hjemme i langdistansefeltene under helgas NM på Hamar. Første kilometer gikk godt under skjema til å løpe maraton på tre timer, så jeg skjønte jeg at jeg måtte justere.

Fulldistanse-triatlon er et waiting game. En vet at det vil gjøre vondt i god nok tid før mål, så det er bare å gjøre jobben og være avslappet så lenge som mulig. For min del begynte slitet etter omkring 15 km. på løp, altså litt for tidlig men heldigvis med under 50 minutter igjen til bakken tok til og jeg visste jeg da ville få bruke litt andre muskler. Familien hadde kjøpt inn isbiter til å ha i drakta, Jonas hadde skaffa mer cola og pappa sekunderte ivrig både fremover og ikke minst bakover der jeg snart skulle få besøk av en hyggelig skotte og en kanadier som kom i godt driv. Med kilometertider som jevnt og trutt krøp oppover ble det viktig å sette seg delmål underveis, og med drøye 20 kilometer løpt kom endelig fjellet jeg har drømt om i så mange år til syne. Derfra gikk ikke tida så verst fort inn i Zombie Hill, de legendariske første syv kilometerne av stigningen opp til Gaustatoppen.

Om ikke knekken allerede er kommet, kommer den i hvert fall i zombie hill.

Med kilometertider mellom 7:30 og 8:00(under 8 km/t) får en god tid til å studere asfalten oppover stigningen som er over 9% i gjennomsnitt, og det ble en kamp å klare et av mine store mål for dagen: Å holde meg løpende hele veien. Godt hjulpet av jevnlige colaserveringer, heiarop og til slutt ivrig roping og stortrommespill av de legendariske og antakelig godt påseilede Boys On Bikes kom jeg meg opp til sjekkpunktet der supporten må sette seg i en buss og en blir overlatt til seg selv og sine egne tanker. Det er lov å ha en som løper med seg herfra men vi valgte å spille Synne-kortet først fra de siste fem kilometerne på “sti” opp til toppen. Her prøvde jeg meg på en lakrisbåt som kom rett ut igjen og fortsatte heller å jevnlig fylle på med kalorier og koffein i flytende form. Disse fem ensomme kilometerne gikk farten litt ned, men jeg klarte likevel å kvitte meg med kanadieren som hadde henta meg den siste kilometeren av det bratteste partiet. Det var en deilig følelse å vite at om jeg ikke sprakk fullstendig ville jeg sikre en topp 10-plassering i det første VM i ekstremtriatlon, men samtidig var det tid for å begynne å grue seg til toppstøtet fra Stavsro til topps.

Å si at veien opp til Gaustatoppen er en sti er en fornærmelse mot alle de nydelige T-merkede stiene vi har i dette landet, men det har likevel rukket å bli noe av det mest ikoniske en finner i triatlonverdenen. I løpet av det siste året har jeg fått oppleve NM-medalje, Ali´i Drive og The Energy Lab, og den siste biten opp mot toppen matcher disse lekende lett på gåsehud-skalaen. Jeg valgte å heller safe plassering enn å prøve meg på å få best mulig tid opp bakken. Å få hammeren oppover her så vi konsekvensen av da vår egen Hans Christian omtrent samtidig som jeg begynte på bakken knuste Allan Hovda på de siste få hundre meterne, og jeg ville ikke risikere å ryke på noe lignende. Synne fikk sjekka inn sekken og hev seg på hjul der jeg småjogga opp mot der stien virkelig blir bratt og de stusslige forsøkene på løping går over til det som føles mer som fjellklatring mot slutten av en så lang dag. Oppover fjellet fikk jeg ingen rapporter på at noen nærma seg bak og jeg kunne virkelig nyte avslutninga av en helt rå dag og opplevelse. Mot toppen tok jeg igjen resten av teamet som akkurat rakk å slenge seg med på den siste biten, og å få oppfylt en sånn drøm sammen med dem og med familien ventende på toppen var en helt absurd og utrolig opplevelse.

Med fasit i hånd sitter jeg igjen med ei svart t-skjorte, 10:46:30 i sluttid og en niendeplass i et råsterkt og meget celebert selskap, og at den første helga i august ble et perfekt vorspiel til den mye råere prestasjonen Guro skal gjøre mot slutten av måneden. Helt til slutt vil jeg takke alle som bidrar til at jeg skal få lov til å være en ganske god mosjonist: Guro, familien, treningspartnere, venner og de som bidrar litt økonomisk. Tro meg, jeg er dere evig takknemlig.

Fra venstre: Jonas Østergaard Støre, André Narjord, Roy Navjord og Synne Opheim.

Om du vil se mer herlig og inspirerende footage fra årets Norseman, kan du sjekke ut linkene som ligger under:

BBC-innslag: https://www.youtube.com/watch?v=W0U5sXj_2Xw

Race recap fra arrangøren: https://www.youtube.com/watch?v=NdaSAQiNtfA&t=168s

The GTN Show: https://www.youtube.com/watch?v=j9TmdDj9UMM

Race Report – Sondre i Swedeman 2019

Sondre er en av de mest rutinerte utøverne vi har i klubben. Med en fortid i Bergen Triathlon Club og sine tre år i NTNUI, har han vært med på å prege både treninger, konkurranser og det gode miljøet i gruppen. Målrettet trening gjennom vinter og vår fikk sin ultimate test under Swedeman Xtreme Triathlon 2019. Og ekstremt var det: 3800m svømming (avslutning inn i en foss) – 205 km sykkel (rullende svensk landevei) – 41 km løp (to fjelltopper, totalt 2600 høydemeter).

Foto: Stine Dyngeland Eriksen

At jeg meldte med på Swedeman skyldes nok mye at jeg var med som support for Simon ifjor og fikk være med på den fantastiske dagen han hadde da. Så når jeg igjen ikke fikk plass på Norseman, gikk det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å gi Svenskene en sjanse.

Fredag stod vi relativt tidlig opp for å sjekke svømmestarten. Svømmestarten var ganske nydelig bortsett fra de store hordene med mygg som gjorde en god innsats med å redusere det høye nivået med røde blodceller på oss topptrimma atleter. Det var veldig langgrunt og en måtte løpe 150 meter før en kunne begynne å svømme. Jeg og Kjetil øvde også på ”dolphine dive” fra der det ble for dypt vann til å løpe, men nok til å stupe ved å sparke fra i bunnen. Resten av dagen ble brukt til avslapping, spising av pasta, race brief og klargjøring av utstyr.

Lørdag stod vi opp kl 2:30, fryktelig tidlig der altså. Jeg tvinga ned litt havregryn og sportsdrikk, mens jeg venta på at kaffen skulle bli klar. Ca en time senere var det en spent gjeng som satt seg i bilen og kjørte ned til Holliday Club. Kl. 4 satt vi oss på bussene som skulle ta oss til svømmestart. Det var en rimelig trykket stemning for å si det mildt. Nesten som vi skulle ut i krigen.

Da startskuddet gikk løp jeg utover den grunne strandbanken, helt til det var dypt nok til å begynne med ”dolphine diving”. Det gikk veldig bra og jeg så bare en person litt til høyre for meg. Steike jeg leder, rart at ingen andre var mer ivrige i starten tenkte jeg. Like etter kom det en opp på siden og jeg prøvde å ligge meg på beina hans, men merket med en gang at det gikk litt for fort. Til første bøye havnet jeg sammen med han som låg langt til høyre for meg. Det virket som vi svømte helt likt, så jeg la meg på beina hans for å prøve å spare litt krefter. Mot slutten begynte jeg å kjenne det stramme seg i ene låret, og jeg ba til høyere makter om at ikke krampen skulle sette inn før jeg var oppe av vannet. Det gikk heldigvis greit, men da jeg skulle bøye meg ned og ta på skoene som Simon stod med ved vannkanten kom krampen. Jeg måtte strekke ut mens Simon febrilsk prøvde å ta på meg skoene. Etter litt kluring bar det opp den bratte bakken til T1. Tida på svømminga ble 55:17.

Foto: Malene Hjorteland
Opp fra vannet på vei til T1

Jeg hoppa på sykkelen ved godt mot som nummer 3 og tråkka i vei mot Åre. Det gikk ikke mange kilometerne før jeg tok igjen nummer 2. Jeg tenkte jeg var litt for ivrig, men så at watten bare var litt over planlagt, så jeg dunka rett forbi. Det var også ganske kaldt i starten, siden jeg i min iver i T1 bestemte meg for å droppe jakke. Klokka var bare 6 nå så temperaturen steg for i takt med sola. Litt etter Åre kom det en Finne susende forbi. Han sykla så fort at jeg ikke engang vurderte å henge meg på. Litt etter kom Frode Jermstad (dagens vinner), og jeg prøve å ligge meg på 10 meteren. Det gikk greit en periode, helt til han bestemte seg for å kvitte seg med meg i en bakke.

Rundt 70 km kom det en ny forbi. Det virka ikke som han sykla mye fortere enn meg, så jeg bestemte meg for ligge meg på 10 meteren. Han hadde bra tempo som jeg måtte jobbe litt for å følge, men jeg følte det var vært de ekstra wattene jeg måtte ligge ned. Mens jeg lå der begynte pissetrangen for alvor å melde seg. Jeg tenkte på anmodningene fra André om bare å la det stå til på sykkelen, og dermed holde den fine ryggen jeg lå bak. På den andre siden er det ikke lett å sykle å tisse samtidig, så jeg kom mest sannsynlig til miste mannen foran uansett om jeg stoppa eller ikke. Det endte med at jeg stoppa litt etter 100 km og så ikke den ryggen igjen før langt utpå løpinga.

Jeg fortsatte med den rullende bufféen bestående av sportsdrikk, gel, bar, cola og redbull. Jeg følte jeg holdt meg til næringsplanen, men fikk stadig beskjed av TM å få i meg mer drikke. Langingen fra support teamet var upåklagelig, men kommunikasjonen når de kjørte forbi var ikke like lett. Jeg ropte ”HÆÆ” flere ganger hver gang de prøvde å si noe fra bilen. Alt jeg hørte var susingen inni tempohjelmen. Etter løpet hadde jeg også fått vite at de hadde blæsta for fullt noen av mine favorittsanger ved flere anledninger, uten at jeg hadde hørt en drit. Etter rundt 120 km svinget vi tilbake mot Åre og vinden snudde til side med. Jeg begynte å merke kjøret i beina, men verre var nok nakken og skuldrene etter timer i tempobøylen. Etterhvert begynte jeg å glede meg til hver motbakke da jeg kunne reise meg opp og strekke ut ryggen. Jeg så ikke noen flere konkurrenter før den siste lille bakken opp til T2 ved Åre Björnen. Jeg tråkke lette gir oppover for å gjøre meg klar til løpingen, mens han bak meg dunka til som om han trodde det var mål ved T2 (noe han skulle få svi for senere). Syklinga på 205 km gikk unna på 5:48:56 og 35,7km/t i snitt!!

Foto: Terje Magnus Bakken Sørensen

Dagens raskeste T2 gikk unna på 1:36 (til og med #skiftesonekongen André skulle slitt med å slå den), og jeg løp ut som nr.5. Jeg begynte rolig på tunge bein bort mot første fjell. Etter bare 3 km begynte det å stige noe voldsomt og pulsen gikk rett til værs. Selv om jeg for det meste gikk var det veldig tungt for slitne lår. Jeg følte det gikk sakte og så heller ingen av dem foran, dermed begynte negative tanker å krype inn i topplokket.

Mot toppen av Åre Björnen fikk jeg endelig øye på en konkurrent. Det viste seg å være Finnen, og han var skikkelig i kjelleren. Det gjorde mye med egen moral å se at det faktisk ikke gikk så seint og at andre slet mye mer. Når det bikka over toppen var det i starten bratt og dårlig sti og noen partier med snø. Etter hvert slakte det ut og jeg fant en fin flyt på den tekniske stien. Så det gikk ikke lenge før jeg henta inn en konkurrent til og så enda en. Jeg trodde da jeg lå på 4.plass, men når jeg møtte en svensk heiagjeng fikk jeg beskjed om at jeg lå på 3.plass. Det ga en skikkelig boost og jeg følte med som en ”million dollars”.

Ved Froa, etter 19 km, møtte jeg Simon, TM, Malene og Stine ved matstasjonen. Jeg fikk påfyll av drikke og var kanskje for ivrig på å komme meg videre? (I etterpåklokskap burde jeg nok ha tatt litt mer næring og drikke her). De sa at nr.2 var 8 min foran og så sliten ut, og jeg øyna håp om å sikre meg en Norseman billett (de 2 første blir automatisk kvalifisert til Norseman året etter). Simon ble også med som hjelpeløper herfra til mål. Jeg begynte virkelig å merke det i beina nå, men klarte å holde en grei fart nedover og på flaten. Når vi kom ned på andre siden, var det fortsatt 5 km med litt opp og ned til T2A. Når vi kom til sumpområdet som er ca 1 km langt begynte det å gå seint. Jeg måtte for det meste gå, og jeg merka at magen begynte å bli uggen. I tillegg fikk jeg øye på en konkurrent bak, noe som igjen førte til at de negative tankene kom tilbake.

Inn til T2A hadde jeg akkurat blitt tatt igjen av han som var bak. Han gikk bort til matstasjonen, men Simon sa at vi først burde gå bort å få kontrollere utstyret i sekkene siden vi uansett måtte stå der i 2 min. Vi ble ferdig på 1 min og jeg kunne gå til matstasjonen og spiste litt chips og cola det neste minuttet. Dette geniale trekket av Simon førte til at vi gikk ut 30 sek før han som kom inn rett før meg. TM var også giret og trodde han var vitne til det som skulle bli en ”epic battle” om 3.plassen. Det gikk dessverre ikke mange hundre meterne oppover slalåmbakken mot Åreskutan før denne tyskeren tok meg igjen. Han gled fort ifra og motet sank nok en gang. Nå begynte jeg også å bli småkvalm og det ble vanskelig å få i seg noe næring. Etter Simon gav meg noe godteri og en slurk redbull holdt jeg på å brekke meg. Dermed forstod jeg at det kom til å bli en lang tur opp siste fjellet.

Etter omtrent 2 timer og med en solid næring smell kom jeg til toppen. Der møtte vi en alt for blid TM som prøvede sitt aller beste for å motivere enn svimmel , trøtt og sliten Sondre ned siste kilometeren til mål. Jeg karra meg over målstreken på en meget respektabel 6.plass med tiden 12:41:44 (5:50:53 på løp).

Foto: Terje Magnus Bakken Sørensen

Etter å ha fått summet meg noen dager med pakka lår og generelt vonde bein, må jeg si meg veldig godt fornøyd. Jeg angrer i grunn heller ikke på at jeg gikk for 2.plassen, selv om det nok gjorde at smellen kom litt tidligere enn forventa. Swedeman er uansett en fantastisk konkurranse som jeg nå har opplevd som både support og utøver. Svømmingen er magisk, syklingen rask og løpingen brutal. Så for de som drømmer om å delta på Norseman, men aldri får plass (som meg), byr Swedeman på en vel så ekstrem konkurranse.

Foto: Stine Dyngeland Eriksen
Fra venstre: Terje Magnus Bakken Sørensen (TM), Sondre Auganæs og Simon Utseth Sandvåg

TriSprinten Paratriatlon 2019

NTNUI Triatlon ønsker å invitere alle aktivitetsglade parautøvere til TriSprinten, lørdag 14. september 2019, i Trondheim!

Oppsummert

Hva: Triatlon
Hvor: Trondheim- Pirbadet/Ilsvika
Når: 14. September
Påmeldingsavgift: 100/150 kr

Denne konkurransen er åpen for alle, uavhengig av erfaring, nivå og ambisjoner! Paratriatlon-arrangementet går samtidig som klassene “landevei” og “andre sykler”.

Konkurranse

Svøm: 25m, 50m, 100m, 200m, 400m
Sykkel: 19 km
Løp/rullestol/annet: 1-4 runder (1 runde tilsvarer 1100 meter)

Parautøverne velger selv distanse på svøm og løp. Sykkel er satt til 19 km fordi det ikke er mulig å vende før det oppsatte vendepunktet.

Litt mer om hva TriSprinten er

TriSprinten er en konkurranse vi i NTNUI Triatlon er svært stolte av! Målet er at denne konkurransen skal være åpen for alle som har lyst til å prøve triatlon. Distansen tilsvarer omtrent det som kalles en sprint i triatlon, altså svært overkommelig for de fleste!

Under TriSprinten ønsker vi at alle skal føle seg velkommen, og dette blir også en gyllen mulighet til å vise at triatlon ikke nødvendigvis er så uoverkommelig som det kan virke. Paraklassen vil skille seg litt ut fra de andre klassene, der utøverne her kan sette sammen sin egen distanse. Det eneste er sykkeldistansen (19 km) som ikke kan endres fordi løypen ikke har muligheter for en sikker vending før det originale vendepunktet på Flakk. 

Svømming

Svømmingen foregår innendørs på Pirbadet, og det svømmes i 25- eller 50m-baner, alt etter hva utøveren selv ønsker. Det vil også være en egen oppvarmingsbane a 25m som kan brukes før man begynner. Det er lov for utøveren å bruke hjelpepersonell eller hjelpeutstyr slik som pullbuoy, svømmebelte, eller annet.

Sykkel

Etappen går tur/retur Ilsvika-Flakk, og er ca 19 km. Merk at man kjører på landevei, og det vil være åpent for vanlig trafikk. Alle sykler er velkommen, både med og uten hjelpemotor. Les konkurranseregler for merking av sykkel.

Løp/rullestol/annet

Etter syklingen kommer man inn til T2 (skiftesone), og her setter man fra seg sykkelen, og går direkte videre til løp. Utøveren kan ha hjelper som bistår utøveren fra sykkel til eventuell rullestol eller liknende. Løpeetappen er alt fra 1100 meter (1 runde) og til maksimalt 4 runder (4,5 km).

Helt til slutt

Hver og en av parautøverne vil, på grunn av forskjellige distanser og ulike funksjonsnedsettelser, stille i hver sin klasse. Utøveren har mulighet til å ha med seg en hjelper eller utstyr som hjelper dem gjennom hele konkurransen. Dette skal meldes inn på forhånd.

Kontakt oss gjerne om spørsmål angående ditt utstyr, om du lurer på noe eller har vanskeligheter med å gjennomføre konkurransen pga mangel av utstyr. Alle deltakere vil premieres og målet er å få en flott dag fylt med fysisk aktivitet!

Lurer du på noe mer?

Vi vil veldig gjerne komme i kontakt med deg! Dette er et helt nytt arrangement for oss, og tar med glede i mot innspill og spørsmål. Send alt du lurer på til stine.dyngeland@ntnui.no, og så finner vi en løsning!