NTNUI Triatlon & Sykkel

Solskinnsdagen 1. juli 2023 deltok 10 medlemmer fra NTNUI Triatlon på Trollveggen Triatlon i Åndalsnes. Dette omtales som Norges vakreste (og kanskje bratteste) triatlon.

Konkurransen består av 1200 meter svøm i Åndalsnes sentrum. 34 km sykling med 750 høydemeter, opp mot Trollstigen. Avslutter med løp opp mot toppen av Stavbeskaret 5,4 km med 750 høydemeter.

Litt bakgrunns historikk om meg føler jeg er relevant, og det første er at jeg er fullstendig nybegynner når det kommer til triatlon! Høsten 2022 startet jeg i triatlon gruppa, ettersom jeg kom til Trondheim som ny student. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var noe jeg ville bruke tiden min på, og at dette var en arena jeg gjerne ville bidra. Dermed ble jeg med i styret, og nå er jeg sosialt ansvarlig i gruppa. 

Min sportslige bakgrunn er at jeg har holdt på en del med løping og fotball. Svøm og syklig har aldri vært ein fast treningsform for meg, men noe som jeg har brukt som alternativ trening i ved skadeperiode. 

Jeg hadde (og har enda) en stor læringskurve når det gjelder svøm og sykkel. 

Det var i lang løypa på HoveTri i Arendal jeg debuterte i triatlon, bare noen uker i forveien av Trollveggen. Etter denne erfaringen fant jeg ut hva jeg måtte jobbe mer med før Trollveggen. Svøm!

På Hove hadde jeg gjort alt for lite forarbeid med svømmingen, noe jeg fikk i fleisen på Hove. Trur jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde vært i Pirbadet, samt at jeg ikke hadde trent på å svømme i åpent vann før. Det var bare å svømme i vei før Åndalsnes.

Målet med Trollveggen var i første omgang å komme seg opp til T2 før cut off. Dersom en ikke er på T2 før det har gått 2,5 time får man ikke være med på løpe-etappen. Jeg var veldig spent og nervøs på om jeg kom til å rekke det. 

Starten var klokka 13. Noe som var greit for min del ettersom det tar 2 timer å kjøre til Åndalsnes. Vekkerklokka ringte 06:00. Da var bare å pakket med seg niste og sjekke over at alt utstyrt var pakka ned i bilen, siden det blir en del ting når man både skal svømme, sykle og løpe. Jeg var ikke noe spesielt sulten denne morgenen, men fikk i meg en god porsjon havregrøt og en kopp kaffe. 

Da jeg kom til Åndalsnes, var det bare å hente startnummeret og deretter komme seg til den obligatorisk race brifen. Der møtte jeg på de andre fra NTNUI. Brifen varte i 30 minutter. Etterpå rigga vi oss klare i T1. Det var en del døtid mellom brifen og start. Da jeg gikk mange ganger på do. 

En halvtime før start var det på tide med innsjekk på brygga. Hele 130 deltagere skulle delta i åres Trollveggen Triatlon. Rett før jeg skulle gå i innsjekken møtte jeg på en gammel klasse venninne. Artig å se lokale kjenninger tilstede.

Jeg gikk ned til sjekk-inn med Andrea, Matias og Benjamin. Jeg og Matias hoppet uti og for å kjenne på temperaturen. Det var 16 grader i vannet, og vi konkluderte med at vannet var FRISKT, KLART og KALDT. 5 minutter før start var det bare å komme seg til startpunktet. 

På svøm skal man svømme 2 runder på 600 meter, altså totalt 1200 meter. I Arendal var første gang jeg svømte i åpent vann, samt at det da var 1600 meter. Derfor var jeg ikke like stressa for svømminga nå ettersom det nå «kun» var 1200 meter, og jeg hadde øvd litt mer i åpent vann.

Starten var brutal. Mye armer og bein i ansiktet. Klarte å holde roa (sånn isj) og fant noen gode føtter å følge etter. Det var også få brennmaneter, noe som var utrolig digg. 

Etter 600 meter svømmer jeg forbi de føttene jeg har fulgt siden starten, nå skulle jeg ta litt i. Det som skjer da er at jeg ikke bare mister føttene, men også retningen. Svømmer feil, og taper en del tid. Etter dette husket jeg å se opp mer regelmessig! Målet var å komme opp fra vann på 30 minutter, noe som jeg akkurat klarte. 

På T1 var det mye kluss, her tapte jeg mye tid. Da fant jeg ut at det er ikke bare er treninga på svøm, sykkel og løp som må forbedres, men gode forberedelser i skiftesonen er også viktig for å vinne tid.

Jeg kom meg på sykkelen og var klar for den etappen jeg grudde meg mest til. Både i Arendal og Åndalsnes har jeg stilt til start med den sykkelen jeg bruker til skolen og hverdag. Siden jeg bare skulle teste ut triatlon, samt at jeg som sunnmøring ikke er interessert i å misbruke penger på unødvendige ting, ville jeg heller prøve ut med det, før jeg ev. investerer i en racer sykkel.

Jeg kom meg på sykkelen og var klar for den etappen jeg grudde meg mest til. Både i Arendal og Åndalsnes har jeg stilt til start med den sykkelen jeg bruker til skolen og hverdag. Siden jeg bare skulle teste ut triatlon, samt at jeg som sunnmøring ikke er interessert i å misbruke penger på unødvendige ting, ville jeg heller prøve ut med det, før jeg ev. investerer i en racer sykkel.

Sykkel-delen startet relativt flatt. Jeg fant en fin flyt uten å gi for mye for å spare krutt til Trollstigen. Jeg drakk sportsdrikk og fikk i meg 2 gels under syklinga. Stigningen kom tidligere enn forventet. Jeg girte ned, og nå var jeg innstilt på at beina skulle bare rulle oppover uten å stivne. 

Det eneste som var i hodet mitt både på svøm og sykkel var at jeg skulle rekke opp til T2 før cutt off. Plutselig suser naboen min forbi meg på sykkel. Han deltok også. «Om du holder den farta Guri er rekker du opp med god margin» før han suste opp videre. Jeg gønna dermed ikke noe mere på. Holdt det tempoe jeg hadde frem til siste sving der jeg ser Ole Bjørn og Heidi! Da blir jeg sjeleglad, og gir det siste kruttet før T2. 

På race brifen sa jeg til Oscar at jeg skal nok klare å sykle på 1 time og 40 min. Det viser seg at jeg er himla god på tidsberegning ettersom jeg brukte 1 time og 38 minutter. I skrivende stund angrer jeg litt på at jeg ikke gønna mer på i bakken ettersom kroppen var ganske så fin, og ikke i kjelleren etter triatlonet.

T2 gikk fort! Da var det bare å hive fra seg sykkelen, få på skoene og sekken å gønne på. Løp ble mer gogg. Rask gange oppover og prøve å få jogga litt der det var tilnærma flatt. Overraska over at beina ikke var mer ødelagt etter syklinga. 

På vei opp ser jeg Andrea. Jeg løper forbi henne og tok igjen totalt 13 stykk på løpe-etappen. Litt foran meg ser jeg Fredrik fra gruppa. Jeg klarer å kave meg opp til han, å vi løper en del sammen oppover, men den siste 1 km gønner han fra meg. 

Jeg hører Halgrim, Simen og Oscar rope fra sidekanten. De var på vei ned etter en utrolig bra innsats. Det å høre dem gir meg mye motivasjon. Nå var det bare siste bakken før mål.

Jeg kom i mål på 3 timer og 31 minutter. Da jeg kom i mål kjenner jeg at jeg er sliten, men ikke helt utmattet. Dermed kunne jeg gitt mer, men igjen så var hovedmåla mine nådd, og jeg kan si meg fornøyd med å ha deltatt på Trollveggen Trialton 2023!

Det hadde ikke vært det samme uten denne gruppa som er så flink å støtte hverandre og ha hverandres rygg! Må si at jeg føler meg sikkelig stolt og heldig har denne fine gjengen. 

Til slutt. Dersom du som leser dette, er nyskjerrig på triatlon, og har lyst å begynne, vil jeg bare si at det bare er å komme i gang! 

Det er bare å hive seg ut i det. Man trenger ikke å ha store ambisjoner i starten, men kose seg og ha det gøy! Mestringsfølelse og et utrolig godt idrettsmiljø får du uansett.

Takk for oppmerksomheten, Guri Asbøll 

Kort versjon: 

Søndag 18 Juni stilte 9 NTNUI-ere og en 50% NTNUI-er, 50% Tromsøværing til start under Ironman Sandnes 70.3. For de som ikke er kjent med distansen skal det svømmes 1900 meter, sykles 90km og avsluttes med 21km løping. Konkurransen hadde preg fra alle de 4 årstidene. Alt fra tåke og dårlig sikt på svømminga til hetebølgen under halvmaratonet. Tross forholdene viste NTNUI hvordan man konkurrerer med mot og selvsikkerhet, som takler uforutsette utfordringer. Fantastisk innsats, samhold og prestasjoner fra alle deltakere! Og til de som lurer, så ble det gønshow!!

Lang versjon: 

Søndag morgen 18 juni 2023 våknet jeg på Hotel Quality Residence med en klump i magen. Dette var ikke en hvilken som helst dag, det var Race Day! Halv Ironman er heller ikke hvilken som helst distanse. Den består av hele 1900 meter Svøm, 90km sykkel og 21km løp.  

Før frokost sørger jeg for å gjøre klar gels og sportsdrikk, slik at jeg alltid kunne carb loade under konkurransen. Videre spiste jeg en god frokost, før turen gikk til start området. Omringet av stressa mannfolk i 40 års krisa, var jeg mer fokusert enn noen gang. Jeg skulle IKKE punktere i dag, som komisk nok skjedde året før. Jeg var 100% bestemt for å fullføre konkurransen under 5 timer og utklasse alle som viste motstand. 

Da svømminga startet i vakre gandsfjorden ble jeg først overrasket over hvor behagelig vannet var. Tåkete vær gjorde det derimot vanskelig å se løypa og konkurrenter. Det gjaldt bare å flyte lenge på hver arm, uten å belaste beina for mye. Etter ca. 400 meter ut i svømmingen ble jeg veldig forvirret. Som et resultat av dugg i brillene og tåke, så jeg absolutt ingenting. Ikke nok med det så ble jeg også angrepet av en brennmanet, før jeg i det hele tatt hadde svømt 1000 meter. 

Det var et mirakel at jeg fullførte svømmingen og kom meg opp av vannet. 

Etter mye knot i skiftesonen, kom jeg meg omsider på sykkelen, der jeg hadde mye frustrasjon som måtte ut. Det resulterte i total overtenning i starten, med watt produksjon på gått over 300. En etter en kjørte jeg forbi sykler verdt minst 50 000kr, om ikke det dobbelte. Min Bianchi til en verdi på 10 000kr gjorde virkelig jobben, og jeg innså virkelig hvor mye atleten oppå sykkelen faktisk har å si.

Jeg cruiset videre gjennom løypa i håp om å treffe på noen NTNUI- ere jeg kunne kjøre forbi. Da jeg skimtet grønt i det fjerne fikk jeg masse energi, som resulterte i et gønn show uten like. Det gikk nesten så fort, at jeg var centimeter unna å bomme på Mount Linen. 

På vei inn i skiftesonen var målet mitt å skifte så raskt som mulig og bare komme seg ut på halvmaratonet. Selv om jeg var tissetrengt, hadde jeg dårlig tid for å nå målet mitt på under 5 timer.  Etter et par km inn i løpeetappen merket jeg hvor ekstremt varmt det var denne dagen og hvor avgjørende det var å tilegne seg nok næring. Med Sindre innen rekkevidde tenkte jeg at jeg hadde gjort et fenomenalt løp (eller at han hadde fått totalt smellen). Det viste seg derimot at han var en hel runde foran, som fikk meg til å miste motet. Kilometerne gikk saktere og saktere mens sola ble varmere og varmere. Hvert minste heiarop fra NTNUI og pappa ga ekstra energi. Da det kun var 3km igjen var jeg ekstremt sliten. Jeg tok meg derimot sammen og hadde en bunnsolid sluttspurt inn på det røde teppet. Klokka viste 04.55.43, og jeg hadde omsider kommet meg under 5 timer på halv Ironman i Sandnes. 

Takk for en fantastisk tur NTNUI. Gode tider og rå innsats fra alle i gruppen. NTNUI fikk totalt alle pallplassene i Age-Group Menn 18-24 og 2/3 pallplasser i Age-Group Menn 25-29. Ole Bernard, halvt NTNUI-er, halvt Tromsøværing klinket til med en solid andre plass i elite. Bare synd at Sindre aldri fikk plass til vm i Lahti eller medalje, på grunn av narkotika kontroll. 

Race Report laget av Leonhard Spidsø

Helgen 10.-11. juni var det duket for Sørlandets vakreste utfordring, nemlig Hovetri! Konkurransen foregår på idylliske Tromøya utenfor Arendal, der vannet er myyye varmere enn i Trøndelag, og man får løpe på fine skogsstier. Denne helgen var det 20 NTNUIere som stilte til start, fordelt over flere klasser og distanser.

For en fersk triatlet var dette et perfekt sted å debutere på konkurranse. Her kan man nemlig velge om man vil være med på kortere eller lengre distanser. Jeg deltok i sprintklassen, som består av 500m svøm, 21km sykkel og 5km løp.

En av de største fordelene med Hove som konkurransearena er at det går klasser både på lørdagen og på søndagen, som vil si at det alltid vil være andre NTNUIere som stiller som heiagjeng når de selv ikke skal konkurrere. Jeg merket selv at jeg var veldig nervøs før start, og da var det gull å ha noen mer erfarne triatleter som kunne komme med tips og motivasjon.

Etter en tidlig frokost og prepping av skiftesonen var tiden inne for at jeg skulle gjøre meg klar til start. De siste minuttene før start var noe av det mest nervepinnende jeg har opplevd på lenge, og da var det trygt å ha Sunneva Grooss Gunnarsdottir stående ved siden av meg i vannet foran startstreken. Etter at startsignalet gikk ble nervøsiteten erstattet med adrenalin, og hodet forsvant inn i sonen. 

Jeg hørte flere klage over at de fikk servert brennmaneter «til frokost» under sin svømmeetappe, men jeg ble personlig lite preget av brennmanetene denne dagen. Det hjelper jo kanskje at det halvt felt allerede har svømt forbi og jagd bort de fleste manetene, så noen fordeler må det jo være med å være en litt treig svømmer!

Svømmeetappen i seg selv gikk greit, men litt knuffing gjorde at det ble vanskelig å helt finne flyten på en så kort distanse. Da jeg kom opp av vannet fikk jeg høre at jeg lå bare noen minutter bak Nora Smaage Hilsen. Jeg prøvde derfor å være så effektiv som mulig gjennom skiftesonen, og rakk akkurat å spurte forbi henne på vei til mount line for å starte sykkeletappen. Forspranget til Nora ble ikke veldig stort, så mesteparten av sykkeletappen syklet vi sammen. 

En annen ting som er gøy med sprintdistansen på Hove er at folk fra alle aldersgrupper deltar, noe som gjør at man alltid har noen å hente igjen på sykkel-etappen. Dette ga meg en ekstra energiboost, men gjorde meg også litt overmodig. På vei mot dismount inn til skiftesonen før løp (T2) tenkte jeg nemlig at jeg skulle prøve meg på å hoppe av sykkelen i fart, for å hente enda litt mer tid på Nora (som fortsatt lå og pustet meg i nakken). Fartsblind og overmodig hopper jeg av sykkelen i litt for høy fart, og det var bare Guds vilje som gjorde at jeg klarte å stable beina fort nok til å ikke snuble og falle i bakken. 

Med hjertet i halsen løp jeg da med sykkelen inn i T2 og skiftet til løpesko. Løping har aldri vært min sterke side, så ikke uventet ble jeg ganske raskt hentet igjen av Nora på løpe-etappen. Kombinasjonen av utrente løpebein og skyhøy puls etter syklinga gjorde at de første kilometrene med løping føltes nokså ubehagelige. Utover løpedelen ble jeg hentet igjen av et par andre NTNUIere, men fokuset mitt lå heller på å bite tenna sammen for å fullføre. 

Heldigvis sto det flere NTNUIere plassert rundt om i løypa som heiet på de som deltok, og dette hjalp veldig på motivasjonen. Jeg husker likevel at jeg spurte Martin Haug «Hvorfor driver vi egentlig med dette?» da jeg løp forbi stedet der han sto og dokumenterte konkurransedagen. Martin svarte meg: «Fordi det er gøy!», hvorpå jeg tenkte til meg selv «Nei, for dette er galskap!». 

Likevel kom jeg meg til slutt i mål, og fikk kjenne på den enorme mestringsfølelsen ved å ha fullført mitt første triatlon. Dette har vært en helg med mye god stemning blant gjengen som bodde på felleshytta, og det var kjempekult å få lov til å heie på de mer erfarne triatletene som deltok på søndagen. Under søndagens NM sto NTNUI på pallen i flere av klassene, så stemningen var på topp blant alle deltakerne.

Takk for meg Hove, vi sees til neste år!