NTNUI Triatlon & Sykkel

Trollveggen Triathlon 2021 ble avholdt lørdag 10.juli. Dette triatlonet består av 1200m svømming i Åndalsnes sentrum, 2 runder a 600m som starter i havnebassenget. Etterfulgt av 34km sykling med 750 høydemeter, slutten av sykkelrunden er å sykle opp Trollstigen. Triatlonet avsluttes med 5,2km løp med 750 høydemeter, opp til toppen av Stabbeskaret(Trollveggen). 

I 2020 skulle NTNUI triatlon sin fellestur gå til Trollveggen triatlon, jeg meldte meg på, men konkurransen ble avlyst på grunn av korona. I april 2021 meldte jeg meg på igjen, og denne gangen ble det konkurranse! Jeg hadde tidligere deltatt på flere ulike triatlon, men ikke noe som var lenger enn en sprint-distanse. Dette var derfor første triatlonet som var lenger enn sprint, og ikke minst første med så mange høydemeter.

Cirka to uker før konkurransen innså jeg at det faktisk var ganske mye høydemeter som skulle gjennomføres på dette triatlonet. 750 høydemeter på både sykkel og løp er ikke bare bare, spesielt ikke for meg som aldri har vært spesielt glad i oppoverbakker, men derimot har vært stor fan av gåbakker(oppoverbakker som man går opp, ikke løper). Da bestemte jeg meg for å starte «Prosjekt lære meg å like motbakker før Trollveggen», dette besto av diverse treningsøkter som inneholdt høydemeter. Jeg fikk lagt inn flere løpeøkter i oppoverbakker, dette ga en pekepinn på hvordan det ville være å løpe oppover så mange høydemeter. En uke før konkurransen fikk jeg også satt på større girskiver på sykkelen min, for å få lettere gir opp Trollstigen. Den samme dagen syklet jeg opp til platået ved Gaustatoppen for å teste ut hvordan det var å sykle så mye oppover. Selv om disse motbakke-spesifikke forberedelsene kom litt i siste liten, følte jeg meg likevel forberedt og klar for konkurransen!

Pappa deltok også på Trollveggen, så dagen før konkurransen kjørte vi til Åndalsnes. Vi hentet deltakerposene våre og jeg kom meg til hytten som jeg skulle overnatte i sammen med noen av de andre deltakerne fra NTNUI.

Lørdag morgen startet med frokost, og litt pakking av alt som skulle med. Deretter kjørte vi til Åndalsnes sentrum der race breef ble gjennomført. Her fikk vi diverse info om konkurransen. Så la jeg på plass tingene mine i T1, slik at alt skulle være på plass til skifting før syklingen. Jeg pakket en eske med utstyr til T2, og leverte den slik at arrangøren fraktet dette til toppen av Trollstigen der vi skulle skifte mellom sykkel og løp. Jeg spiste mat og varmet opp med løping før jeg tok på våtdrakt og gjorde meg klar til vi skulle starte. 

Jeg og Mali fikk svømt oss en runde før start så jeg følte meg klar til svømmingen. Starten gikk og konkurransen var i gang. Jeg syntes det var en veldig fin svømmeløype, ikke så mye bølger heller. Vi svømte langs kanten slik at publikum var ganske nærme, noe som var veldig motiverende! Svømmingen gikk veldig fint, jeg kom meg i land og skiftet til sykkeletappen.

Etter å ha kommet opp relativt tidlig på svømmingen ble jeg passert av KJEMPEMANGE på syklingen! Så vidt jeg kan huske syklet jeg kun forbi en person i løpet av hele sykkeletappen, og dette var Mali like etter at hun hadde syklet forbi meg, og like før hun igjen passerte meg. Totalt var det 84 personer som tok meg igjen på syklingen, på den 34km lange løypen tilsvarer dette i snitt en person for hver 400 meter(om vi teller med Mali begge gangene sånn at det blir 85😉). Kanskje ikke supermotiverende, men har blitt vandt til det etter å ha vært med på noen triatlon med en del svømmeerfaring i sekken. Det er et godt tempo på mange av disse triatletene, og min motivasjon pleier å være: «Wow den personen var rask! Tenk at den ikke syklet forbi meg før nå!». Syklingen gikk egentlig veldig fint. Jeg fant en fin flyt på løypen før Trollstigen, og jeg er fornøyd med tempoet der. Opp Trollstigen prøvde jeg holde meg til et passe tempo for å spare beina til løpingen. Mot slutten av Trollstigen ble det mye tåke og en stund kunne jeg ikke se så veldig langt foran meg. Det ble også noen trafikkorker der en buss sto litt i veien for bilene slik at jeg måtte passere noen biler på veien oppover, spennende!

Under løpingen hadde jeg tenkt til å prøve å holde beina i gang og småjogge oppover fjellet. Dette var lettere sagt enn gjort da løypa var ulent med steiner, gjørme og til og med litt snø(+at det krever en del kondis å løpe opp hehe). Det ble derfor en god del gåing oppover der likevel, og det er mulig jeg ikke fikk så mye igjen for å spare beina på syklingen, men det er ikke lett å si i etterkant. Jeg kom meg i mål, og det var veldig gøy å være ferdig! (Og nesten det viktigste, jeg slo pappa!) 

Det var hele 12 deltakere fra NTNUI som stilte til start, det var kjempegøy at så mange var med! Veldig hyggelig å se den grønne drakta rundt i løypa! I tillegg til mange andre deltagere og publikum som kjenner igjen den merkverdige grønne drakten og heier. Lørdag kveld var det felles middag sammen med de andre som stilte til start fra NTNUI! Det var veldig hyggelig, og jeg vil si det var en fornøyd gjeng som satt rundt bordet!

• Andrea Vanebo

Her er en liten vlog fra konkurransen om dere vil se:

Stavanger Triatlon 20. juni 2021

Race report fra Andreas Wathne

Som eneste deltager fra NTNUI deltok jeg på Stavanger Triatlon søndag 20. juni 2021. Været denne dagen helt ok. Grei temperatur i luften, litt småkaldt i vannet og vi slapp heldigvis unna regnet som starter rett etter målgang. Løypen går i flotte omgivelser i området Stokkavannet og Randaberg. Det er en relativt flat og rask løype og mange tilskuere på veien.

Formen denne dagen var bra, og det var mitt første forsøk på en skikkelig olympisk distanse med et håp om seier. Svømmingen startet med at en og en løp i vannet med cirka 5 sek mellomrom der tiden startet når vi krysset en tidtakermatte. Svømmingen startet greit, men det ble stivere og stivere fra cirka 750m og inn. Opp av vannet hadde jeg ingen peiling på hvordan jeg lå an, men visste at jeg kunne hente folk foran på sykkelen. Etter en rask skiftesone (dog ganske lang løpeetappe til mount-line) begynte jeg raskt å sykle forbi de som hadde svømt litt fortere. Syklingen gikk bra og det var fint å sykle i en såpass flat og rask løype. Inn til T2 lå jeg på 3. plass.

Jeg bestemte meg for å ikke stresse med å ta igjen de foran, og husket på at 10 km er god tid til å løpe forbi. Etter et par kilometer føltes kroppen bra og jeg klarte å øke tempoet noe. Rett før jeg tok igjen førsteplassen, ved 7.5 km, ble jeg også løpt forbi. Jeg prøvde, men klarte ikke å holde tempoet hans. Inn i mål var jeg litt over 20 sekunder bak, men veldig fornøyd med sølv!

Alt i alt et fint arrangement som kan anbefales til alle!

Hove triatlon er et årlig arrangement som tilbyr kortløype, langløype og mix-staffet. I år ble dessverre mix-stafetten avlyst, men til gjengjeld var Hove årets vertskap for NM i sprint distansen. Sprint distanse er 750m svøm, 21km sykling og 5km løping, og er med det et godt sted å starte for nybegynnere som meg.

NM i triatlon på Hove ble mitt aller første triatlon med svømming i åpent vann, og forøvrig mitt aller første NM i noen sport. Mine tidligere erfaringer med triatlonkonkurranser starter og slutter egentlig med Tri-sprinten i Trondheim, som jeg har vært med på to ganger. Og selv om det var en artig opplevelse begge gangene så virket «NM» som et skummelt stort steg opp i nivå. Så jeg bestemte meg for at målet skulle være å fullføre, men jeg visste innerst inne at målet egentlig var å slå NTNUI triatlons store leder, Vidar Goldfine.

Vidar var én av totalt to andre som var påmeldt på NM sprint i min aldersgruppe (M20), men heldigvis var det langt flere påmeldt totalt. Nesten 100 i NM sprint og over 300 på Hove triatlon generelt, så konkurransestemninga var på plass. Enda bedre stemning ble det av at NTUNI stilte knallsterkt med 14 deltagere totalt!

Opptreningen til Hove ble ikke helt som jeg hadde håpet. En kombinasjon av skade og eksamensperiode gjorde at jeg hadde alle unnskyldningene klare hvis dette ikke skulle gå veien, men jeg hadde trent såpass regelmessig med triatlongruppa gjennom det siste året at grunnformen fortsatt var til stede. Svømminga var definitivt det jeg var mest spent på. Jeg hadde aldri svømt så langt sammenhengende før og i hvert fall ikke i åpent vann. Men jeg hadde hørt at våtdrakt hjelper en del med flyteevnen og det lovet bra, fordi bein som skraper langs bunnen er et av mange problemer med min crawlteknikk.

Løpet begynte lørdag klokka 14.35. Som betydde at jeg hadde masse tid til å bli nervøs, men også at vi hadde tid til å heie på de andre fra NTNUI som konkurrerte i «Lang løype» som startet mye tidligere på dagen. Temperaturen var god og sola var fremme, men det blåste ganske kraftig og havet så plutselig mye mer truende ut enn bassenget jeg var vant med.

Etter å ha sett knallsterke prestasjoner fra samtlige av NTNUI-erne som deltok følte jeg litt på presset av å bære den ikoniske NTNUI drakta. Men jeg ble også motivert og fikk fyra meg litt opp. Jeg var klar for konkurranse.

Klokka blir 14.30, og etter at Vidar hadde reddet meg fra å ta på våtdrakta feil vei (noe han rett etter oppdaget at han også hadde gjort selv) står vi klare i vannet.

Startskuddet går, jeg stuper uti og føler meg umiddelbart som en gullfisk i en makrellstim. Masse bein og armer overalt. Etter hvert roer det seg heldigvis litt ned og jeg finner en grei rytme. Uheldigvis har jeg like dårlig retningssans i vann som på land, og jeg oppdager plutselig at jeg har skeina godt ut til høyre uten å merke det. I ett forsøk på å kompensere svømmer jeg aktivt mot venstre, men det blir grøft til grøft. Hemmeligheten er å se fremover jevnlig mens man puster…  Lettere sagt enn gjort, men etter at vi kommer oss rundt de første bøyene handler det bare om sikte ca på startstreken og peise på. Armene er døde når jeg endelig får kava meg opp av vannet. Jeg ser på klokka og ser at jeg er tidligere ute enn jeg hadde trodd, og det gir meg en skikkelig boost. Jeg vet at Vidar er langt foran, men han hadde selv meldt at han er treig til å sykle og jeg visste fra treninger at jeg er hakket hvassere på løping. Det kan være mulig.

«Hjelm først!» er alt som står i hodet mitt på vei inn i T1. Jeg hiver av meg våtdrakta, som ikke er en enkel oppgave. Trer hjelmen på hodet, og forlater skiftesonen godt fornøyd med eget skiftetempo. (I ettertid fant jeg ut at jeg mistet over ett minutt på skiftesonen i forhold til de beste😅).  Sykkelskoene klikker inn på første forsøk og sykkeletappen er i gang.  Det tar ikke lang tid før jeg henter inn to andre deltagere, men like snart blir jeg blåst forbi av tre andre. Dette er noe av det artigste med triatlon, nivåene for den enkelte endrer seg drastisk fra etappe til etappe og det gjør det hele utrolig spennende.

Løypa er godt oppmerket, og jeg kan fokusere på å holde hodet nede og tråkke på. Mot slutten av sykkeletappen begynner jeg virkelig å kjenne det i beina. Frykten for å bli pinnestiv før løpeetappen melder seg, men jeg forsetter å pushe i håp om at en grønn, sort og gul drakt skal komme til syne foran.

På vei ut fra T2 får jeg nok en boost. Denne gangen fordi NTNUI-gjengen står rett utenfor skiftesonen og heier meg videre. Det er magisk hvor mye det hjelper med litt støtte når man begynner å nærme seg kjelleren.

Beina mine føles alltid ut som stomper når jeg nettopp har hoppet av sykkelen, og dette var ikke noe unntak.  Allikevel setter jeg ut i et tempo jeg vet ikke kan holde helt inn. Jeg må jo gi alt jeg kan for å ikke bli sist i min aldersgruppe. Etter hvert som jeg får banka blodet tilbake ned i føttene våkner beina litt til liv og det varierte terrenget i løypa gjør at belastningen ikke blir altfor monoton. Men belastning blir det. Beina blir mer og mer bly, mens håpet om å hente Vidar begynner å dale på vei ut på sisterunden. Heldigvis er det plenty med andre deltagere ute i løypa som er innenfor rekkevidde. Jeg henter inn et par stykker som hadde passert meg på sykkeletappen og noterer meg det som en personlig seier. På vei inn mot mål har jeg spart opp nok krefter til en 100m spurt (tilfeldigvis akkurat i tide til å se rask ut på NTNUI sin instastory). Jeg krysser mållinjen på 1:17:05, 2 minutter bak Vidar, men strålende fornøyd. Jeg hadde fullført, og jeg tror jeg kjente et basill-bitt underveis.

12. juni gikk Hove Tri av stabelen, og jeg skulle delta i mitt første åpne triatlon. Planen var egentlig å debutere på fellesturen til Trollveggen i fjor, men da denne ble avlyst på grunn av korona endte jeg opp med å vente et helt år. Etter et år til med trening med NTNUI gledet jeg meg derfor veldig til endelig å få prøvd meg i lang løype i Hove i år. Løypa var olympisk distanse, som vil si 1600 m svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

Jeg kom ned til Hove kvelden før konkurransen, møtt av strålende sol, en god gjeng NTNUIere og pizza. Vi var flere smånervøse debutanter, og det var fint å få utvekslet litt bekymringer og tanker før morgendagen. Vi kjørte en runde rundt sykkelløypa og løpeløypa før vi la oss.  

Ringeklokka ringte klokka 06.00 på lørdag morgen, og jeg listet meg stille opp for ikke å vekke de andre på rommet. Jeg presset i meg litt havregrøt før det bar ned til konkurransestedet for å hente deltakerpose og gjøre klart i skiftesona. Det var fint vær med sol og ok temperatur, men det blåste veldig og jeg forventet en utfordrende svømmeetappe. Jeg har heldigvis litt erfaring som svømmer, men var likevel spent på hvordan det skulle gå å svømme i havet med alle de andre triatletene.

Da var det bare å få på våtdrakta og stille opp i startområdet. Startskuddet gikk og vi la på svøm. Med en gang jeg begynte å svømme forsvant nervøsiteten og det var bare å fokusere på å gjennomføre. Å svømme i havet gikk overraskende bra, tross vind og bølger. Jeg åpnet rolig, for å føle på hvordan det gikk å svømme. Jeg hadde mange meter foran meg, og var redd for å gå for hardt ut. Jeg er veldig fornøyd med at jeg gjorde dette, for det ga en god følelse da jeg kunne sette opp tempoet senere og ta igjen flere av de som hadde ligget foran meg.  

Svømminga var en fin start på løpet, men det var tungt å komme opp av vannet og løpe inn mot T1.  Overgangen fra svømming til sykkel er noe jeg aldri har trent på, men jeg ble heiet frem av en god gjeng NTNUIere og kom meg omsider over på sykkelen. Jeg brukte noen km på å få i gang beina ordentlig på syklinga, men fant til slutt et greit tempo.

Ulempen med å komme relativt tidlig opp av vannet er at det er mange bak som kan ta deg igjen. Jeg jobbet tappert med å holde 10 meter til de x antall 40-åringene som sykla forbi. Det var vanskelig, men jeg kom meg inn i T2 uten advarlser eller disk. Dog en sykkelpumpe fattigere.

Foruten et lite hold gikk overgangen til løping overraskende bra, og jeg begynte å se enden på det hele. Nå var det bare å holde et ok tempo de siste 10 kilometerne. Jeg kom omsider i mål, sliten og fornøyd, som nummer 3 i min age-group og 4. dame totalt, noe jeg er veldig fornøyd med.

Når jeg ser på løpet i sin helhet i ettertid, tror jeg at jeg kunne holdt et noe høyere tempo. Jeg holdt litt tilbake, i frykt for å sprekke, en erfaring jeg skal ta med meg videre. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med mitt første triathlon, og gleder meg til flere! Hove Tri var en kjempemorsom opplevelse, og ble gjort enda bedre av alle hyggelige NTNUIere som dro sammen. Det er absolutt noe jeg kan anbefale!