Det å stå på startlista til IRONMAN World Championship på Kona, Hawaii var for meg en enorm seier i seg selv. Da sesongen startet var jeg klar for å delta i min første fulldistanse i Kalmar for å høste erfaring, med tanke om et seriøst forsøk på å kvalifisere for Hawaii i 2016. Det var derfor vanvittig med billett til VM allerede i år. Dermed var jeg klar på at jeg skulle til Hawaii for å nyte opplevelsen, gi gass og rett og slett ha det gøy!

På morgenen race day fikk jeg i meg en god frokost i leiligheten før jeg og mitt eminente supportteam Henriette kjørte til start i god tid. En siste utstyrssjekk med flaskefylling og dekkpumping ble som alltid gjennomført før jeg gikk i sjøen og svømte de 100m ut til start i behagelige 28 grader. Sentrum i Kailua-Kona, hvor start, mål og skiftesonen befant seg, fyltes raskt til randen med supportere, frivillige og tilskuere. Magisk stemning! 06:55 smalt det fra kanonen og knappe 2000(!) mannlige ”age groupers” la på svøm. Selv med et 100m bredt startfelt er det ikke til å unngå å få et par slag og spark, og de første 10min var en kamp for posisjonene. Jeg fant etter hvert en relativt god flyt, og følte at kroppen spilte på lag. Ved vending halvveis rundt en seilbåt så jeg på klokka og ble nesten sjokkert; 29:50 og jeg følte jeg hadde svømt kontrollert! Dette måtte jo bli under timen, med de fine og rolige svømmeforholdene vi hadde. Lite visste jeg om at jeg hadde svømt medstrøms… Opp av vannet etter 1:08:55, drøyt 4 min dårligere enn i Kalmar. Jeg var brukbart fornøyd, med tanke på at det var ”non wetsuit swim” og at klokka viste 4012m.

 

Bilde 1: Opp av vannet i den etter 1:09 i den nydelige NTNUI-drakta

 

T1 gikk bra, hvor jeg fikk på meg sykkelsko og solkrem før jeg hoppet på sykkelen. Tid: 2:41.

Ut på syklingen prøvde jeg å åpne fornuftig, men det var lettere sagt enn gjort i den lille publikumsfylte runden på ca. 10km ut fra start. Beina kjentes likevel gode, og jeg var offensiv da vi kjørte opp Palani Road før vi la ut på den lange turen på legendariske Queen K Highway.  Denne tilsynelatende endeløse motorveien som går gjennom steppelandskap og lavasletter, og som utgjør 170km av sykkeldelen, er kjent for tøffe vindforhold og ekstrem varme. Foreløpig hadde vi faktisk svak medvind og temperaturen var fin såpass tidlig på morgenen. De første 5 milene hadde jeg 38km/t i snitt, men jeg visste at jeg måtte forvente at det ble tyngre etter hvert. Fokuset lå hele tiden på å kjøre kontrollert, og å få i meg MYE væske. På en drikkestasjon etter 60km ser jeg en haug med syklister som står i Penalty-teltet og avtjener sin straff for drafting. ”Ah, glad der der ikke er meg”, tenker jeg… Omtrent 50sek senere, mens jeg triller og drikker sportsdrikken jeg fikk på drikkestasjonen og tenker at mannen foran meg nå er farlig nære drafting, kommer en dame på motorsykkel opp på siden av meg, viser det blå kortet og sier ”Blue card; drafting!”. Det er vel det som heter karma…

Ekstremt unødvendig av meg, og jeg får meg en liten psykisk trøkk.

Jeg kjenner jeg sliter litt med å være helt på hugget mentalt på syklinga. Nivået i VM er naturlig nok høyere enn i et vanlig IRONMAN, men jeg føler at jeg blir forbikjørt av 3000 syklister. Jeg prøver å fokusere på at speedometeret sier at jeg faktisk kjører ganske bra, og at det er mange timer igjen å gjøre det på. Halvveis kommer vi til løypas eneste betydelige bakke, 5km slakt opp mot vending på Hawi. Har avtjener jeg mine 5min for drafting, får tid til å spise og drikke godt, og nyte den nydelige regnskuren(!) vi plutselig ble velsignet med. Jeg hadde ca. 35km/t i snitt halvveis.

Hjemover fra Hawi begynte jeg å kjenne at varmen og noen timer i aktivitet begynte å suge kreftene ut av kroppen. Jeg prøvde å konsentrere meg om å kjøre jevnt, og å ikke slurve med næring og drikke. Flere flasker vann ble kastet over kroppen på hver eneste drikkestasjon. Klokken nærmet seg 12, og det begynte å bli ekstremt varmt på motorveien, med svarte lavasletter helt inntil løypa. De siste seks milene ble virkelig en kamp, hvor jeg måtte ta kilometer for kilometer. I tillegg fikk vi kraftig motvind de siste tre milene, så det er ingen underdrivelse å si at jeg gledet meg enormt til å få på meg løpeskoene. Sykkeldelen hadde virkelig tatt på, så jeg hadde en mistanke om at min vanligvis sterkeste disiplin, løping, ikke ville gå like greit som den pleier.

Inn i T2 etter 5:27 på sykkelen og 33,6km/t i snitt er godkjent for meg, spesielt med tidsstraff. Skiftesonen gikk greit, men tok relativt lang tid med solkrem, sokker, sko og diverse. Tid: 4:11.

Ut på løp kjente jeg fort at jeg var vesentlig mer sliten enn på samme tid i Kalmar. Jeg prøvde å finne flyten på 4:40/km, men merket at det ikke gikk av seg selv å løpe i denne ekstreme varmen. Jeg klarte heldigvis å kjøle meg godt ned med masse vann og isbiter i drakta på alle drikkestasjoner, og følte etter hvert jeg fikk kontroll over situasjonen langs Ali’i Drive. De første 15km går flatt i en sløyfe sørover langs Ali’i Drive, med masse mennesker, god stemning. Her gikk det relativt greit å holde motivasjonen oppe. Jeg gjorde unna denne første delen på ca. 4:50/km i snitt. Henriette ga meg sekundering underveis på at jeg lå som nummer 26 i min aldersklasse, og at min drøm om topp 20 i min age group var innenfor rekkevidde.

 

 Bilde 2: Etter 10km med god stemning langs Ali’i Drive er motivasjonen fortsatt god!

I andre del av løpet bærer det ut på motorveien igjen, en sløyfe på 24km tur/retur ut til Natural Energy Lab langs den samme monotone Queen K Hiqhway. Dette er den virkelige prøvelsen for de fleste. Det er fryktelig varmt med nærmere 40 grader på det verste, du ser kilometervis foran deg, og det er INGEN tilskuere annet enn de frivillige på drikkestasjonene. Jeg merket fort at jeg måtte sette ned farten for å ikke gå på en real smell. Her handlet det om å klare å holde løpet noenlunde sammen, for ikke å stoppe helt opp mot slutten. Utover mot Energy Lab-en lå jeg stort sett rundt 5:30-fart og hadde mer enn nok med det. På dette stadiet føltes det uendelig langt til mål. Små gleder blir store i slike situasjoner, og det var en kjempeopptur hver gang jeg fikk øye på andre nordmenn i løypa. Jeg møtte mange andre som hadde det vesentlig tøffere enn meg, det var også en god motivasjon. Ved vending ved Energy Lab var det bare å ta en kilometer av gangen, og jeg sa til meg selv at det KUN var lov til å gå på drikkestasjoner. På vei hjemover klarte jeg å holde tempoet relativt stabilt på rundt 5:40/km, og jeg følte at det endelig var overkommelig å nå målstreken. Jeg ble tatt igjen av flere i min aldersklasse mot slutten, uten at jeg var i nærheten av å gjøre et forsøk på å følge. Jeg hadde virkelig nok med meg selv.

 

Endelig var jeg på toppen av Palani Road igjen, ferdig med den forferdelige motorveien, og kun to lette kilometer inne i sentrum igjen. Farten gikk opp, og jeg klarte virkelig å nyte følelsen av alle som heiet og stemningen inn mot mål. For en følelse å løpe inn på teppet foran mål og krysse målstreken! Løpstid på 3:45 og totaltid på 10:27 var underordnet akkurat nå: JEG VAR FERDIG!

 

Fasit ble altså de nevnte tidene, 24. plass av 52 i M18-24 og 619. plass av 2367 totalt. Underveis i løpet hadde jeg aldri følelsen av at jeg fikk ut det jeg var god for, det føltes rett og slett som om jeg ikke hadde helt dagen. Sett i ettertid tror jeg det gjelder 90% av alle som deltar her på Hawaii. Å konkurrere under disse forholdene med ekstrem varme og fuktighet er visst noe man aldri kan være godt nok forberedt på og det er umulig å spå hvilken vei det vil gå. Mange av de som har vært her nede i ukesvis i forveien gikk på en totalsmell på grunn av forholdene. Spesielt mange av de beste i den norske troppen fikk dessverre kjenne på dette. Jeg, med mine 4-5 dagers akklimatisering, hadde virkelig en kjempedag og kunne ikke ha håpet på noe bedre resultat.

Bilde 2: DEILIG Å VÆRE FERDIG!

Hele uka her nede har vært en fantastisk opplevelse fra A til Å. IRONMAN World Championship er et vanvittig sirkus med utrolig mye forskjellige happenings, gjennomproft på alle mulige måter og en opplevelse ulikt noe annet idrettsarrangement jeg har vært på. Tusen takk til mitt ”one man support team” Henriette! Og takk til alle som har gratulert og fulgt med, det er stor stas å bli lagt merke til.