19.juni 2022 dro NTNUI på fellestur til HoveTri i Arendal. Det ble arrangert både kort og lang løype på lørdagen, samt NM i lang løype (normaldistanse) på fredagen. I tillegg ble det arrangert stafett på lørdagen. Fra NTNUI var vi 24stk som reiste nedover og sov på hytte hele helgen. Vi hadde både deltakere og heiagjeng på alle distanser.
Jeg deltok på Hove for første gang i fjor. Da var jeg med på kort løype, mens jeg i år deltok på NM i normaldistanse. Med traumer fra fjorårets svømmeetappe, hadde jeg virkelig lagt ned en solid mengde trening for å få en bedre opplevelse. Været var fint, det var 16 grader i vannet og stemningen var god. Også brennmanetene var i godt humør denne dagen og hadde tatt turen til Hove for å heie på oss. Da startskuddet gikk, handlet det bare om å overleve og ikke bli brent. Jeg hadde trent på å svømme, men inne på Pirbadet er det ingen maneter … Likevel tok adrenalinet over, og jeg klarte å ignorere dem etter hvert. Jeg fant en fin flyt i svømmingen og da jeg kom inn i skiftesonen innså jeg det hadde gått over all forventning!
Den gode svømmeetappen ga meg selvtillit inn i sykkeletappen, og jeg tenkte for meg selv «Nå er det bare å gi bånn gass». Jeg har nemlig deltatt på lang løype en gang tidligere, og da var jeg alt for pinglete på sykkeletappen. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å kjøre på og heller ta imot smellen på løpeetappen. Ut av skiftesonen sprintet jeg forbi Martin fra NTNUI, dugelig fornøyd med å kunne vise han ryggen i hvert fall en gang i løpet av dagen. Det tok vel akkurat 1 minutt også var han forbi meg igjen. Syklingen gikk bra, og jeg syns dette er den gøyeste delen av triatlon. Et par ganger kriget jeg mot noen godt voksne menn, men utover det klarte jeg å holde et jevnt og fint tempo. På slutten dyttet jeg i meg en energi-gel før jeg var inne igjen i T2 (skiftesonen).
Ut av skiftesonen kjentes det ut som hele Hove heiet på meg. Det ga krefter ut av en annen verden. De som deltok på lørdagen hadde tatt med seg NTNUI-flagg og heiet masse på oss. Det var 10km løping fordelt på 4 runder som gjenstod. Den første runden var beina tunge, men det løsnet ganske raskt. Jeg fikk beskjed om at hun som ledet lå 3min foran. Hver runde fikk jeg påfyll av krefter fra de andre NTNUI’erne og sakte, men sikkert spiste jeg sekundene. Jeg møtte flere grønnkledde i løypen og vi heiet på hverandre. I starten av 3. runde var det likevel så tungt at jeg vurderte å vrikke ankelen med vilje for å slippe å fortsette. Selv om heiagjengen ga meg krefter, hadde jeg slått meg til ro med at jeg uansett var fornøyd bare jeg kom meg til mål. Så … helt plutselig ut av det blå, kom en NTNUI – drakt susende forbi meg og ropte «Det lukter gull Hannah, ikke gi deg nå. Bit tennene sammen!!». Jeg beit tennene sammen, og trøkka ut det siste jeg hadde av krefter til jeg skimtet en hestehale langt der fremme. Den grønnkledde heiagjengen ropte og ga meg det siste lille påfyllet jeg trengte. På siste runde passerte jeg henne, og da jeg løp mot mål ble kroppen fylt med mestringsfølelse og glede.
Takk for en fantastisk tur og godt miljø. Dette var skikkelig gøy!
Hannah Judithe Eriksen
