Søndag 07. August ble Trøndertri avholdt i Orkanger. Trondheim Triatlonklubb arrangerte NM for junior, elite og age-group i sprintdistanse (750m svøm – 20km sykkel – 5km løp), mosjonsklasser i både sprint og olympisk distanse (1500m svøm – 40km sykkel – 10km løp), og ungdomsmesterskap.

Etter en sommer med NM i både olympisk og halvdistanse, var det nå klart for min første sprint. Distansen er kort, og de raskeste fullfører på litt over 50min. Jeg visste dette kom til å bli hardt med store deler av løpet under langt høyere intensivitet enn det jeg hadde trent på. Allikevel skulle det bli gøy å kjenne på litt fart igjen og teste formen opp mot flere dyktige triatleter. Vi i NTNUI Triatlon stilte i denne utgaven av Trøndertri med hele 9 utøvere, og for en konkurranse det ble!

Konkurransedagen begynte litt overskyet og kjølig, men værmeldingen hadde garantert finvær så her hadde vi flaks. Grunnet dårlig vannkvalitet mtp utøvernes sikkerhet ble svømmingen dessverre avlyst én dag i forveien og erstattet med ca. 2km løp før sykkeletappen.Dette var det nok mange som synes var kjedelig, mens andre (les: undertegnede) jublet. Jeg er nemlig på langt nær like sterk i svømming som sykkel og løp. Her kunne det gå veldig bra eller sånn passe ok, rent prestasjonsmessig. Utover dagen kom faktisk sola, temperaturen steg gradvis og det ble heller ikke så mye motvind. Altså tilnærmet perfekte forhold for både raske løps- og sykkeltider. Jeg vil anslå en temperatur rundt 16 grader når vi i herreklassen begynte 0830.

Det var et sterkt startfelt som møtte opp og her gikk alle og enhver ut i godt mot når startskuddet gikk. Overtenning var et faktum, særlig i og med at jeg i garderoben hadde hørt rykter om en startpace på rundt 2:50-3:00min/km. Så da var det bare å kjøre på med spurt fra starten, vel vitende om at dette aldri kunne holde løpet ut. Første runden rundt «vannspeilet» ble hard, men jeg skjønte at her var det bare å holde seg fast og finne en gruppe så man kunne «slappe av» og ligge på hjul når man kom seg ut på sykkelen.

Inn mot skiftesonen (T1) begynte jeg å visualisere hvordan jeg skulle bytte om fra løpesko til sykkelsko og hjelm. Fordelen med ingen svøm først er at det er umulig å slenge fra seg våtdrakten og få tidstraff. Derfor gikk denne skiftesonen forholdsvis rask sammenlignet med Hove triatlon. Skoene gikk av lett, hjelmen ble satt hurtig på og da var det bare å løpe i kø bort til «mount-line». I ettertid ser jeg imidlertid at jeg må trene på «flying mount» for å henge på de raskeste – en teknikk hvor sykkelskoene allerede er festet til pedalene og holdt på plass med ett strikk. Dette slik at når man ankommer linja hvor man det er tillatt å gå på sykkelen så hopper man like gjerne på setet og tar deretter på seg skoa i fart for å spare tid i skiftesonen.

Sykkeletappen besto av 4 fire runder på ca. 5km. Runden var flat med en liten stigning halvveis ved thamshavn. Konkurransen var også draft-legal, noe som betyr at det er tillatt å ligge på hjul og dermed også i større felt om det skulle bli tilfellet. Allerede ut fra T1 fant jeg en god gruppe på 4 utøvere som jeg greide å henge på. Vi fikk ganske tidlig en luke til en forholdvis stor gruppe bak og ble enige oss imellom å jobbe sammen slik at denne avstanden holdt inn mot skiftesonen (T2). Vi lyktes nesten. De første 2 rundene gikk etter planen, men så måtte en av oss gi seg grunnet en vond fot og da jeg også begynte å kjenne på syra var det nå bare 2 stk igjen som kunne holde trøkket oppe. Halvveis på siste runden ble vi tatt igjen og herfra og ut handlet det kun om å hvile så mye som mulig. Jeg forsøkte å plassere meg strategisk mellom 4. til 7. plassering i feltet for å unngå mye kø i skiftesonen, samt være konkurransedyktig på den siste løpsetappen. Selve T2 ble gjort unna effektivt og da var det plutselig bare 5km «i kjellern» igjen av løpet.

Løpsetappen besto av 2 runder rundt «vannspeilet» på ca. 2.5km. Underlaget var relativt hardt og var en godt nedtråkket grussti. Den første halve runden gikk overraskende lett og raskt tross tidenes «syrefest» på sykkelen. Jeg tenkte jo at dette kom til å gå som en lek. Men det ble jo tyngre. Ved runding og med én runde igjen begynte tankene å komme om hvorfor jeg drev på med dette. Heldigvis er ikke 2.5 km i «race-pace» så veldig lang tid så man rekker ikke å tenke så veldig mye rart innen man ankommer mål. Ut på andre runde fant jeg en god rygg å henge på og denne holdt jeg frem til ca. 200m før mål, før jeg måtte slippe et par meter. Da gjensto de bare en ting – å mobilisere én siste sluttspurt.

Man kan jo tross alt ikke tape på målstreken. Denne spurten merker han foran også og tempoet går gradvis raskere. Jeg øker. Han øker. Jeg øker mer. Han øker enda mer. Jeg kommer på siden av han. I sidesynet møtes slitne blikk bak to par raske shades. 100 meter gjenstår. Begge ser målstreken og nå gir begge alt vi har igjen. Arrangøren rekker ikke engang finne fram seiersbånd for min seier i age-group (som eneste deltaker i klassen vel og merke) når vi er rundt 20 meter fra mål. Jeg finner innersvingen og rykker fra med en halv meter og vinner sluttspurten. Endelig ferdig!

Med konkurranse overstått gjensto det nå å spise, drikke, hvile og dusje før jeg skulle stå stasjonær vakt senere på dagen. I målområdet ble det servert saft og banan for å starte restitusjonprosessen og her møttes vi alle fra NTNUI i herreklassen for å gratulere hverandre med et godt gjennomført løp. Rett etterpå gikk også startskuddet for kvinnene og her deltok også NTNUI. Senere begynte også olympisk og sprint mosjon med flere deltakere fra NTNUI. Like gøy å være tilskuer som deltaker synes jeg iallfall – særlig når man sitter igjen med en god mestringsfølelse etter eget løp! Vel gjennomført alle sammen!