Årets NTNUI-delegasjon var på 20 deltagere, med en fin miks av erfarne utøvere og nybegynnere. Race Report fra Haugesund er skrevet av Malene og Lars Marius.

Tydeligvis var det mange NTNUI’ere som var sultne på edelt metall, da NTNUI Triatlon tok 7 av 24 relevante medaljer.

Christian Berge Foyn: 2. plass IM (deltok ikke i NM)
Kaja Bergwitz-Larsen: 2. plass IM (deltok ikke i NM)
Synne Osaland Hådem: 1. plass NM, 3. plass IM
Mathias Maagerø Svendsen: 1. plass NM, 5. plass IM
Malene Hjorteland: 3. plass NM, 9. plass IM
Peder Holm: 3. plass NM, 13 plass IM

Ironman Haugesund består av to konkurranser, parallelt med kampen om å bli best mulig i aldersgruppen sin i Ironman går NM normaldistanse. Som en følge av dette er det mulig å vinne både IM- og NM-medaljer samtidig. For å delta i NM må man ha løst helårslisens. Dessverre var det en håndfull NTNUI’ere som gikk glipp av NM-medaljer fordi de bare løst engangslisens. Klubben oppfordrer alle til å kjøpe helårslisens slik at man ikke flere medlemmer går glipp av medaljer i fremtiden.

Malene er kommende fjerdeårsstudent på medisinstudiet ved St. Olavs, og har vært medlem av NTNUI Triatlon siden høsten 2015. Lars Marius studerer til å bli byggingeniør på Gløshaugen. Han tar fatt på 5. år etter sommeren og har også vært medlem av NTNUI Triatlon siden høsten 2015. Nedenfor finner du Race Reporten til begge.

Malene

Tidligere har treningen min bestått mye av løping, men etter å ha gjennomført to marathon i 2015 følte jeg at jeg trengte en ny utfordring å trene mot. I og med at jeg kommer fra et lite sted like i nærheten av Haugesund har jeg selvsagt hørt mye om Ironman 70.3 Haugesund de siste årene, og jeg skal ærlig innrømme at det har fristet meg. Problemet har vel bare vært at jeg verken har drevet med svømming eller sykling tidligere…

I høst fikk jeg med meg en venninne, og da var det ingen vei tilbake – vi var påmeldt Ironman 70.3 Haugesund 2016. Etter å ha skaffet meg svømmelisens og landeveissykkel var det bare å sette i gang med treninga!

Det skal sies at triatlon for min del startet med at jeg deltok i min første konkurranse, et sprint-triatlon som NTNUI Triatlon arrangerte i september i fjor. Kort oppsummert kan man si at jeg kom meg i mål til slutt, til tross for brystsvømming og hybridsykkel – og dette var jo så gøy! Jeg ble gira på å lære mer, og siden da har det gått med mye tid til trening.

Jeg fant fort ut at jeg ikke kom meg så langt uten et crawl-kurs (les: da jeg trodde jeg skulle drukne etter 25 m i bassenget). Etter noen timer sammen med en av NTNUI Triatlons mer erfarne svømmere begynte teknikken min derimot å ligne noe som i det minste kunne minne om crawl.

Etter en vår med mye lesing, eksamen – og ikke minst trening, trengte jeg en uke ferie. Det gjorde så godt! Da jeg kom hjem var det tre uker igjen til konkurranse, og allerede nå begynte jeg å kjenne det i magen. Kom jeg i det hele tatt til å klare tidskravet for svømminga? I to uker trente jeg hardt, der jeg prioriterte svømming, overgangsøkter og noen lengre sykkelturer. Jeg hadde tidligere bare svømt i basseng, men nå var det våtdrakt og åpent vann som gjaldt. En uke igjen til konkurranse – nå var det på tide for å roe ned på treninga, og håpe at batteriene ble fulladet.

Kl. 05:00 ringte alarmen søndag morgen 3.juli. Aldri før har jeg vært så våken, så tidlig! Utstyret hadde jeg gjort klart dagen før, så etter et par brødskiver og noen glass vann var det bare å komme seg av gårde (etter å ha sjekket ca. 15 ganger at jeg hadde husket svømmehette og svømmebriller). Da jeg ankom startområdet var det over en time til start – med andre ord, en lang time med mye sommerfugler i magen. Da de fleste var på plass i våtdraktene og det endelig begynte å nærme seg start, lød beskjeden over høytalerne: temperaturen i vann og på land var såpass lav at de ble nødt redusere svømme-etappen til 1500 m. Svømmingen er det jeg har minst erfaring med, så jeg skal ikke nekte for at jeg jublet.

Endelig var det min tur til å entre Skeisvannet – såpass langt bak i køen at de første proffene allerede hadde unnagjort sine 1500 m og var på vei inn i T1. Starten gikk greit, og kavet jeg hadde fryktet på forhånd kom aldri. Jeg kom raskt inn i en fin rytme (basert på mine forutsetninger), som kun ble avbrutt av noen spark her og der. Etter 39 minutter og 49 sekunder hadde jeg tilbakelagt meg 1500 m i vannet, og kunne sette kursen mot T1. Såpass letta for å være ferdig med svømminga, tror jeg et lite sekund at jeg glemte at jeg fremdeles hadde noen mil igjen å fortære før jeg skulle få krysse målstreken…

Temmelig svimmel etter å ha kommet opp av vannet gikk det noe tregt i T1. Jeg angret likevel aldri på de hanskene og den jakka, da regnet nærmest knuste asfalten etter tre mil på sykkelsetet. Heldigvis var adrenalinet fremdeles noe høyt, og beina føltes gode – så dette skulle gå bra. I takt med at beina mine etter hvert begynte å bli stivere lettet heldigvis været, og vi ble til og med velsignet med litt sol. Dette kom godt med da det begynte å kjennes etter rundt 55 km, og jeg måtte jobbe med meg selv for å holde tempoet oppe de siste 35. Jeg prøvde å få i meg rikelig med energidrikk, vann og barer under sykkeletappen, slik at jeg skulle være best mulig rustet for de siste 21 kilometerne til fots. I tre timer og 16 minutter hadde jeg sittet på sykkelsetet da jeg endelig kunne trille inn i T2.

 

T2 gikk heldigvis unna noe mer effektivt enn T1. Etter å kastet fra meg hjelm og jakke og tråkket i løpeskoene, var jeg klar for å ta fatt på den siste etappen. Løpingen er  uten tvil min sterkeste side, da det er dette jeg har gjort før – dette kan jeg. Det lille jeg har av erfaring fra triatlon tidligere tilsier likevel at løpingen ikke alltid går like lett etter noen mil på sykkel, snarere tvert i mot. I dag var intet unntak. De første kilometerne var en kamp, og da var det utrolig godt å ha noen som heiet på sidelinjen. Etter åtte kilometer løsnet det derimot, og jeg kan nesten si at jeg koste meg den siste mila inn til mål – sola skinte og stemninga langs løypa var upåklagelig. På hver matstasjon forsynte jeg meg med både vann og energidrikke, så følelsen av å gå helt tom kjente jeg aldri på – heldigvis. Etter 1500 meter i vann, 90 kilometer på sykkel og 21 kilometer i løpesko krysset jeg endelig mållinja på tida 5:52:49. For en ubeskrivelig herlig følelse!

Som en temmelig fersk triatlet sier jeg meg veldig fornøyd med å ha gjennomført et Ironman 70.3 på under seks timer. Det endte med en niendeplass i aldersgruppen K18-24, og resulterte også i en (nok noe ufortjent) NM-bronse i klassen K20. Det er liten tvil om at jeg er gira på å komme tilbake til Haugesund neste år for å (forhåpentligvis) bite enda hardere fra med da. Det er selvsagt en rekke ting jeg kunne vært bedre på, men om jeg skal nevne to ting jeg merket meg i konkurransen må det være den udugelige orienteringsevnen min i vann, og at sykkelen min og jeg trenger å bli litt bedre venner med nedoverbakkene. Selve arrangementet synes jeg var svært oversiktlig og hel-proft gjennomført – og det frister, som sagt, absolutt til gjentagelse!

Til høsten skal jeg på utveksling til Sør-Afrika, så da vil det bli et aldri så lite opphold fra triatlon. Etter jul er jeg derimot veldig klar for å komme sterkere tilbake på trening sammen med NTNUI Tri. Bedre treningskompiser og venninner skal man lete lenge etter, og jeg har kost meg sånn på trening med denne gjengen det siste året!

 

Lars Marius

Siden debuten på Hove i fjor har jeg sett frem til å delta på Ironman 70.3 i Haugesund. I fjor var jeg med på ulike triatlon fra sprint til olympisk distanse, og i år skulle jeg altså prøve meg på den første mellomdistansen. Etter et vinteropphold på 78 grader nord grunnet studier ble det fullt fokus mot IM Haugesund, og jeg hadde stor nytte av å være med på Studentmesterskapet og treningstriatlon på Bogstad/Hvervenbukta sammen med gamleklubben Oslofjord Triatlon.

Fredag 1. juli satte jeg meg i bilen for en lang kjøretur vestover. Da kunne hele lørdagen brukes til forberedelser og hvile. Vi sjekket inn på Haraldshaugen Camping hvor vi skulle overnatte i en liten firemannshytte. Ønsker man overnatting som er rimelig, enkel og nær skiftesonen er dette et veldig ålreit sted. Etter å ha parkert bagasjen bar det ned til sentrum for registrering, expo og et solid pastamåltid. Tilbake til Haraldshaugen ble det en rolig kveld med Wales-Belgia før lørdagens morgensvøm.

Vannet var veldig behagelig og lovet bra for søndagen. Trodde vi. Resten av lørdagen gikk med til race brief, ordne utstyr, pakke skifteposene og innsjekk av sykkelen. Jeg la også inn en kort løpetur bort til Kvalen fyr på ettermiddagen, og vi hadde i tillegg rukket en kjøretur gjennom store deler av sykkelløypa tidligere på dagen. Innen Tyskland hadde slått ut Italia av EM på straffer hadde alle på hytta sovnet, klare til dyst.

RACEDAY!

05:30 ringte vekkeklokka. Kjente litt på den herlige følelsen på konkurransedag med spenning, nerver, glede og adrenalin. Det neste var inntak av min rutinemessig frokost bestående av havregryn med melk, banan, blåbær og kanel. Med alt pakket og klart, og “tatoveringene” festet dagen i forveien, var det bare å komme seg ut av døra for å kjenne på det kalde, våte vestlandsværet på vei til startstreken. Skiftesona hadde jeg utforsket dagen før, så jeg var forberedt da jeg ankom kl 06:45. Området var godt organisert og det var lett å få oversikt.

En siste kontroll av alt utstyr var nødvendig. Fant sykkelplassen min, sjekket lufttrykket, ordnet ferdig skifteposene og satte i gang med å få på våtdrakta. I det jeg så vidt hadde fått den over knærne ble det informert om at svømmedelen var kortet ned til 1500 meter. Det var da på grunn av at lufttemperaturen var på 10 grader, og det var 15 grader i vannet. Ikke overraskende var det mange gledefulle ”YES!”, etterfulgt av andres skuffelse. Selv ble jeg litt skuffet over å ikke få gjennomført den fulle distansen, ettersom jeg var forberedt og klar. Litt oppvarming trengtes før vi skulle stille oss opp etter forventet svømmetid.

SVØM
For age-grouperne var det ’rolling start’ i år, altså at fem og fem utøvere ble satt i gang hvert femte sekund. Her gjaldt det å være klar, og med Baywatch-låta i bakgrunnen ble jeg sendt ut sammen med fire andre utøvere i pulja for 35 minutter. Startsystemet fungerte strålende etter min mening, og man kunne raskt finne rytmen i stedet for de ellers kaotiske startene som det kan være på triatlonkonkurranser. Jeg kunne ha fokus på meg selv, navigering og svømmeteknikken. Tidligere har jeg slitt med dugg på svømmebrillene, men i forkant av konkurransen bestilte jeg en antidugg-stift som har vært gull. Anbefales! Navigeringen gikk dermed bedre enn den har gjort tidligere, og temperaturen var uproblematisk. Jeg følte at svømmingen gikk ganske bra til meg å være, men da jeg kom svimmel opp av vannet og registrerte 31 minutter på pulsklokka var jeg lettere forvirret. Svømmeformen var jo bedre i år enn i fjor, og på Oslo Tri svømte jeg på 28 minutter. Det viste seg senere at svømmingen sannsynligvis var rundt 1700 meter likevel.

Jeg fikk våtdrakta raskt ned til hoftene, og kom løpende inn til skiftesonen i en liten gruppe. Posesystemet var veldig uvant, så jeg endte opp med å kløne uvanlig mye i skiftesonen. Jeg hadde planlagt å ta meg litt god tid i T1, men jeg brukte nok mer enn det som var nødvendig. Ettersom været i Haugesund var kaldt og vått var det mye diskusjon rundt bekledning i forkant av konkurransedagen. Vanligvis ville jeg kjørt i kun triatlondrakta og uten sokker, men jeg valgte å skaffe meg løse ermer og i tillegg ta på meg et par sokker til syklingen.

SYKKEL

Så snart jeg fikk satt i gang på sykkeletappen følte jeg meg i kjempeslag. Det var ganske kjølig og regn, men den første biten gikk i over 38 km/t i snitt og jeg tok igjen mange som hadde svømt raskere enn meg. Etter en 90 graders venstresving ble løypa litt mer utfordrende, været ble dårligere og farten gikk ned. Planen var å jevnlig få i meg sportsdrikke og næring, i tillegg til å holde et kontrollert tempo. Løypa var veldig ålreit, det var smale, raske veier og ganske flatt. Det var ofte noen kneiker som det var viktig å holde godt fart over. Da vi var på vei sørover og retning sentrum igjen var det motvind og beina begynte å bli litt seigere. I fjor deltok jeg ikke på noe lengre enn olympisk distanse, så det var uvant å konkurrere i over det dobbelte av dette. I tillegg hadde jeg i bakhodet om å holde litt igjen for å ikke stivne slik at løpebeina skulle være gode til påfølgende halvmaraton. Det var kjempestemning langs hele løypa, og etter ni mil på sykkelen så jeg frem til å komme i gang med løpingen.

Jeg kom inn til T2 med føttene ute av skoene etter 2 timer og 33 minutter på sykkelen, innenfor målet jeg hadde satt meg. Godt fornøyd med å ha holdt 35 km/t i snitt satte jeg fra meg sykkelen på riktig plass, og måtte på et raskt toalettbesøk. Den flotte NTNUI-drakta har en fin kombinasjon av grønn, svart og gul – men jeg må innrømme at pulsen steg litt da en diger veps fant veien til de gule stripene mens jeg stod og lettet på trykket. T2 gikk fint, og beina føltes forholdsvis pigge og klare til løping.

LØP

Målet var å holde 4:30 min/km fart de første 10 kilometerne, og deretter øke litt hvis beina tillot det. På vei inn brosteinen i Haugesund sentrum for første gang møtte jeg på Gustav Iden i en forrykende fart, og jeg mistenkte at han var i tet. Utrolig imponerende, og han ble første nordmann som har vunnet en Ironmankonkurranse! Det kokte på indre kai, og det fungerte som god motivasjon. Etter 3 kilometer og første matstasjon måtte jeg fylle på med litt drikke. Noen hundre meter senere var det noe som ikke stemte. Jeg fikk skikkelig hold og det slapp ikke taket. Jeg var nødt til å stoppe for å klemme på noe og prøve å strekke ut, men det hjalp fint lite. Jeg tenkte med en gang at nå kom dette til å bli tøft, men ble bevisst på å snu tankegangen, være positiv og pushe meg selv videre. Jeg slet med å få i meg noe annet enn litt gel. Det ble viktig å holde fokus på å ha jevn fart for å nå målet om å komme inn på under 1:40 og totalt under 5 timer.

Det var god stemning og veldig motiverende hver gang jeg møtte på andre i grønt og gult for å kunne heie og pushe hverandre frem. Det var også rått å høre NTNUI-heiarop fra tilskuere flere steder i løypa. Med hold hele veien ble det vrient å skulle øke farten, men på vei mot brosteinen og indre kai for siste gang kunne jeg innse at dette gikk! Stemningen blant tilskuerne i målområdet ga frysninger, og det ble automatisk litt høyere tempo enn man kanskje egentlig burde ved hver passering. Så kunne man senke tempoet litt rundt svingen, men her fant jeg visst ut i ettertid at tv-kameraene var strategisk plassert.

Jeg har nok sjelden vært så sliten som jeg var på den siste sløyfa før målgang, og den røde løperen frem til målstreken føltes herlig. Kom i mål på tiden 4:49:48, og med halvmaraton på 1 time 35 minutter holdt det til en 8. plass i klassen. Utslitte og strålende fornøyde ble triatletene møtt av burgerservering, øl og massasje. Et fantastisk arrangement og en herlig NTNUI-gjeng gjorde dette til en flott opplevelse. Arrangørene skal ha ros for en utrolig godt organisert konkurranse, og Haugesund og indre kai leverte så absolutt. Anbefales på det sterkeste, og Haugesund, vi ses garantert igjen!