14 biler, 58 roere og et felles formål – Hortensamlingen. Vi flyktet fra regnværet i Trondheim grytidlig om morgenen torsdag 20.mars, vel vitende om at vi endelig kunne få litt D-vitamin igjen. Med et værvarsel som virkelig var på vår side, kunne vi nesten ikke vente med å komme til Horten!
Ved ankomst Horten roklubb var det duket for båtrigging og utpakking, og etter en iherdig innsats skulle det endelig bli godt med taco på menyen. Gode og mette som vi ble, var det ikke annet å gjøre enn å lene seg tilbake og la fordøyelsen gjøre sitt, før det var på tide å krype til køys (i hvert fall for noen av oss). Gjennom natten måtte ulike fyringsvakter én etter én ofre en time av skjønnhetssøvnen for å passe på at resterende roere holdt seg i live. Selv om alle forble levende, hadde en av våre kjære roere dratt på seg spysyke i løpet av natten. Bordpynt ble plutselig byttet med antibac, og man kunne for første gang få litt flashbacks til mars 2020.
En uheldig start, men likevel lite å utsette på stemningen. Med sol, mat og masse roing var det nok å gjøre – spesielt for trenerteamet eller materialansvarlig som også brukte store deler av tiden til å lappe sammen båtene. En sliten gjeng ble konsekvensen, og leggetid klokken 22 var derfor helt nødvendig for å få en god natt med søvn. Når vi først er inne på temaet var det godt at nestleder Hannah presiserte at det var viktig å huske ørepropper, ettersom det var en guttegjeng i sovesalen som hadde dannet sitt eget snorkekor.
Både lørdag og søndag bestod av race, hvorav førstnevnte var mot ansatte i Syncroflift. På søndag før hjemreise var det intern konkurranse, og som nybegynner var det veldig stas (og litt skummelt) å se konkurranseinstinktet til enkelte i båtene.
Etter konkurranse var det kollektiv utrydding, og med det været vi fikk servert ble det ikke annet enn koselig, før det hele ble avsluttet med et heidundanses brak. Eikil Baksmell hadde fått for lite oppmerksomhet på turen, og tok en kræsjlanding (bokstavelig talt) oppå en betongkloss. Godt vi ikke hadde mangel på sterke utøvere som kunne hjelpe å løfte bilen av.
Horten blir et godt minne å ha med seg. Takk for turen, dere er noen fantastiske folk! Gledes allerede til neste samling.
Endelig var dagen kommet som alle hadde gledet seg til.
Selveste Valentinesdagen, som betydde at intet mindre enn fem biler stappet med NTNUI-roere skulle naturligvis til Trøndelags skiparadis: Oppdal.
I kjent stil hadde de ivrigste av oss dratt klokken 09.00 for å rekke en økt før middag. Jeg var ikke en av de ivrigste. Med en solid langrenndistanserekord på voldsomme 9 km fra en 8. klasse skisamling i 2014 på CV-en så visste jeg at dette ville bli en interessant helg.
Spesial retten til Hein: Glutenfri power havregryn uten noe annet enn vann.
Beklageligvis hadde jeg også meldt bilen min – en sliten Volvo fra 2003 til disposisjon. Det viste seg å være en av de mest bekymringsverdige tingene jeg har gjort på lenge. Etter noen ikke så beroliggende ord fra Erica om at siste bakken opp til leirområdet er “Jævla glatt og bratt” visste jeg at det var bare en ting å gjøre. Med gasspedalen i bunn, og med livet som innsats vil jeg tørre å påstå at vi nå har rekorden for å nå toppen av bakken på kortest mulig tid.
Med alle samlet, var det taco tilsatt med “fis på boks”, ifølge Erik Hein, som var kveldens rett.
Under middagen fikk vi også tildelt et assassin-mål. Altså noen som vi skulle “drepe” i løpet av helgen. Jeg fikk selvfølgelig Jonas, en person jeg nå er overbevist om er en av de mest paranoide personene jeg noensinne har møtt.
(u)heldigvis ble jeg fort put out of my misery da Erik Hein brutalt dyttet meg inn på et mørkt rom for å drepe meg.
Tidlig lørdag morgen startet med et høyt skrik
på grunn av et nytt assassin-mord, og da var stemningen for resten av turen satt. Vi skulle altså på en tur som jeg bare ikke ville spørre engang om hvor lang den ville være. Etter ca ti minutter inni turen var de blodtrimmede, avdankede langrennsveteranene allerede i front for å brøyte vei (ja vi var så tidlig oppe). Turen var helt nydelig med null skyer på himmelen, sol og enormt fine omgivelser. Noe man virkelig kan sette pris på når man knapt vet hvordan man skal gå på ski og er med en stolt baktropp av NTNUI Roing.
Det var bare å observere folk bli drept av Bendik som labbet frem og tilbake i løypa for å ta folk. Etter å ha gått 15 km valgte de flinke av oss å ta turen videre opp et fjell. Det gjorde ikke jeg. Jeg ble med en stolt gjeng inn til en liten varmehytte for å spise lunsj. Etter en liten bekymringsverdig presentasjon av tvangstankene til Karine bestemte den større andelen seg for å gå 6 km lengre slik at de kunne si at de hadde gått 30 km.
Det var en sliten gjeng som til slutt ankom hytta.
Med skiskyting på TV-en var det pasta à la bolognese som var dagens rett, med en saus som var helt useriøst varm.
Etter vi hadde latt maten synke var det tur ut igjen, nå var det teknikk og stafett som var up for turn. Hvilken gluping som mente at teknikktreningen skulle komme ETTER den lange turen, vet jeg ikke hvem er, men gøy var det likevel. Kvelden brakte med seg quiz og en utrolig gøy hytte-challenge. Etter å ha annonsert at Bendik vant Assassins var det tid for søndagen.
En gjeng med stolte krigere dro tidlig ut på en liten tur før det var lunsj i 11 draget. Jeg var ikke en stolt kriger dagen derpå, men en dedikert husmor som stekte vafler til resten hadde kommet tilbake. Vi vasket oss ut av hytta og returnerte til Trondheim.
Tusen takk for en helt utrolig fin helg, med en enda finere gjeng. Jeg lover å komme tilbake sterkere neste gang.
Fredag 16.februar kjørte 8 biler med NTNUI-roere sørover i retning Oppdal, nærmere bestemt Haugen gård leirskole. De aller ivrigste kom seg av gårde tidlig for å rekke en økt før lunsj, mens jeg var i puljen som kjørte på ettermiddagen. Etter noen forsøk på å komme oss opp siste bakken til leirskolen, måtte vi i år igjen krype til korset og bli tauet opp av naboens traktor (takk!). Vel fremme var det snart middagstid og etter at alle hadde kommet tilbake fra teknikkøkt i lysløypa, var det taco på menyen!
Lørdag var vi tidlig oppe for å få mest mulig ut av dagen. De som kom først til frokosten fikk også gleden av å prøve Jakobs spesialitet – rå egg. Kanskje en slager i Tyskland?
Så var det ut på dagens første økt. Løypas første 4 km med kun oppoverbakke ble som vanlig et sjokk for nye skisamling-deltakere, men alle kom seg opp i år også. Tiden mellom morgenøkten og ettermiddagsøkten ble brukt til å se på kvinnenes VM-stafett i skiskyting på TV. Her ble det dessverre ingen pallplassering, men god underholdning for slitne roere. Etter dette var det vår egen tur til å hente frem stafettferdighetene og gå for bedre plasseringer enn de norske skiskytterne! Nede på skistadion møttes vi i en fargerik blanding av alt fra NTNUI langrenn sine kondomdrakter til bestefars gamle anorakk – og innsatsen var skyhøy som vanlig. Det ble i år også et velfortjent stopp innom Rema 1000 på vei tilbake for å handle inn godteri, her var det bare for godtesultne barn å holde seg langt unna. Resten av kvelden ble brukt på quiz, deilig pasta bolognese og oppladning til samlingens siste dag. (For ikke å glemme masse sjokoladepudding, Toro brownie, og alt godteriet vi kjøpte tidligere).
På søndagen rakk vi også en skitur for å få maksimalt ut av helgen. Vi pakket og vasket oss ut før vi returnerte til Trondheim.
Takk for en nydelig helg fylt med masse trening, sol, en del vind, og stoore smil!!
«Årets happening», «Synne i grøfta», «partybåt», «åpen bar» mm., var et fåtall av nydelige adjektiv jeg hadde hørt for å beskrive den årlige turen til Krakow med NTNUI Roing. Som førstegangsreisende var forventningene dermed mildt sagt gedigne. Ankomst skjedde for min del torsdag kveld, med oppfatningen om at resterende døgntimer skulle brukes på å lade opp til de kommende dagene.
Jeg kunne derimot ikke tatt mer feil. Etter omtrentlig 45 sek i leiligheten var vi på vei i retning Banialuka. Her var tidliggjengen allerede godt i gang med «basically gratis» shots og polsk øl i litersformat. Tropical vodka Redbull gikk ned på høykant og Arthur hadde aldri vært lykkeligere, nå som han endelig var gjenforent med sine kjære ro-venner<3 Kvelden fløy i gode venners lag og det nærmet seg leggetid for en sliten jente. Sliten, ble jeg strengt bedt om å være neste uke for «La Bodega» ventet på oss. Med grotteaktige tendenser var ikke La Bodega mye ulikt den kjente og kjære Bodegaen hjemme i Trondheim og jeg fant meg dermed lett til rette.
Fredag morgen (strengt tatt formiddag) våknet vi til varme ulik noe vi hadde kjent på lang tid. Det var bare å ta beina fatt og gripe dagen. Som ny i Krakow by (selv om mamma mente jeg var her for ikke så mange år siden) var det en sightseeing-jobb som skulle gjøres. Jentene fikk selvsagt også med seg de to viktigste tingene når man først er i det store utland: ZARA og Sephora. For Sara som nettopp var kommet hjem fra utveksling i Frankrike, og tatt med seg franske vaner, ble shoppingen ikke annet enn en skuffelse da hun etter to timers leit, fortsatt ikke hadde funnet riktig type vape. Resterende var derimot happy med hodene fulle av kultur og veskene fulle av lipgloss.
Partybåtene var i år flyttet til fredagen. Dette skulle visstnok være «mye bedre» og bli «sykt bra» ifølge ryktene, så jeg gledet meg masse. NTNUI viste seg som vanlig å være best på fest og tilbrakte all sin tid på midten av dansegulvet/dekket. Selv med promille godt over 1 klarer NTNUI og ta smarte avgjørelser i motsetning til OSI som velger å bade i elven som ryktes å være enda mer skitten enn Nidelven, eww! Festen var ikke ferdig, og vi fortsatte videre på Nova Clubova med mesteparten av verdigheten i behold. Mellom båtene og Nova var det bare å hive på seg noe klær og proppe i seg noe mat. Jeg skulle gjerne fortalt mer, men må innrømme at akkurat i dette tidsrommet er det ganske blurry. På Nova fortsatte dansingen som om den aldri hadde stoppet. Folk kom inn, Zakken ble kastet ut og til slutt var det på tide å vende snuten hjemover. Selvsagt måtte det kjøpes nattmat på veien, og vi stilte oss i køen til kebabsjappen rett utenfor klubben. Dette som hadde startet som jakten på et uskyldig måltid tok likevel en drastisk vending da denne kebaben var den beste jeg har smakt noensinne. Null kødd.
Lørdag startet hardt. Været og dagens planer var fine, kroppen var ikke. I Krakow er det likevel ingen kjære mor, for nå var det duket for regatta. I en stekende varme kunne vi som publikum være vitne til nydelig NTNUI-roing fra både damene og herrene. De andre lagene skal også ha for innsatsen.
Helgens høydepunkt sto dermed for tur. Banquette! Jeg har vært så heldig å ha fått vært på et par banketter opp igjennom, men her var det ingen som kunne måle seg med det Jagiellonian hadde stelt i stand. Storslått lokale, bra show og FRI BAR. Jeg har alltid vært litt misunnelig på gutta som kan kjøpe muggene med 1L og klare å drikke den opp mens det fortsatt er litt kullsyre igjen. Gleden var derfor enorm når Mari minte meg på at jeg i dag bare kunne hente meg en ny selv etter bare 1/3 glass, for det var jo gratis! Da det var tid for premieutdeling kom beviset på at roerne våre hadde gitt alt. Det var kanskje ikke det vi hadde håpet på da herrene inntok scenen til 3. plassen, men alt som fantes av skuffelse forsvant sekundet damene ble ropt opp til 1. plass. Damene hadde rodd akkurat like fort som det så ut som og trofeet skulle tilbake til bartebyen. Festen fortsatte videre, selv om det plutselig gikk tomt for hvitvin (krise!). Dette virket ikke til å stoppe noen og hele arrangementet ble avsluttet tidlig grunnet mengder oppkast og knuste glass. Sånn kan det gå.
Søndag morgen ville vi alle hjem, men en kan ikke alltid få det som en vil. Flyet gikk nemlig ikke før 21.30. Gjengen kjempet seg gjennom dagen som de krigerne vi er ved hjelp av mengder mat, kaffe og massasje. Noen kom seg også en tur på skytebanen, men det er uvisst om de traff noe som helst. Omsider var det tid for å komme seg på flyplassen og begynne reisen hjemover. Middagen lå langt oppi halsen da vi selvfølgelig måtte makse kvoten på taxfree’en, for resten av UKA ventet i Trondheim.
Helgen hadde fylt alle mine forventinger og jeg reiste dermed hjem sliten, men lykkelig<3 Du ser meg igjen neste år, Krakow!
I dette øyeblikket befinner jeg meg på det mest guddommelige sted, hvor roernes sjeler danser en lidenskapelig vals med vannets sang, hvor hver takt av åren blir til en symfoni av kjærlighet og strømmer sammen som et evig elv. Det er en magi, en øyeblikkets magi, som omslutter meg nå ved Verkstedsteknisk, og jeg kan ikke annet enn å føle meg som en mikroskopisk del av noe uendelig større enn min egen eksistens. Det er med en brennende lengsel i hjertet at jeg deler min hjertevarme reise til NM i roing med deg, kjære leser, en reise som har revolusjonert min selvforståelse og dyptgripende kjærlighet for denne opphøyede idrett.
Axel Ravndal
Gjennom årene har jeg båret stolt ro-drakten for Herrer-2, – en fenomenal samling av individer, en oktett som utgjør selve hjertet av samhørighet, hat, dedikasjon og de mest fargerike personlighetsforstyrrelsene mann kan finne i NTNUI-roing. Herrer-2 var min andre familie, min hellige havn, hvor jeg følte meg hjemme og beskyttet. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at noe eller noen skulle komme for å riste i hjertets stille ro.
Mine følelser for Herrer 2 var som røttene til et tusenårig eiketre. Dypt forankret og umulig å rive bort.
Axel Ravndal
Men i år ble jeg plutselig kastet inn i et ekstremt uventet kapittel av mitt liv, som om Gud selv hadde grep om min skjebne og kastet meg i denne usikre tåken. Jeg ble nærmest bortført til Herrer-1 av en ondskapsfull, gudløs og kald uttakskomite. De kalte det “en høyere ære”, som om de prøvde å lokke meg inn i en annen dimensjon. Mine følelser for Herrer-2 var som røttene til et tusenårig eiketre, dypt forankret og umulig å rive bort. Akseptere en plass i Herrer-1 føltes som å rive ut hjertet mitt og erklære meg selv som en forræder. Jeg har mistet meg selv i en labyrint av selvrefleksjon og lojalitet.
Forskjellene mellom Herrer-1 og Herrer-2 kunne ikke vært mer dramatiske. Herrer-1 fulgte en tilsynelatende uendelig 40-siders treningsplan, mens Herrer-2 nøt 40 liter øl i løpet av en vanlig trening. Herrer-1 besto av roere som alltid prøvde for hardt, såkalte “Try hards”, noe som var helt ukjent for Herrer-2. Herrer-2 hadde, i motsetning til Herrer-1, kun de mest intellektuelle og sublime sjelene som NTNU har å tilby: filosofer, moderne kunstnere, samfunnsdebattanter og, ikke minst, teologer.
Gjennom mine strabaser med Herrer-1 lærte jeg mer om roing enn jeg noen gang kunne forestille meg. Mot all forventning var denne gjengen kanskje enda mer dedikerte til roing enn Herrer-2. Herrer-2 var jo tross alt et bredde-lag, som balanserte mellom deres forhold til roing og roingens storslagne banketter. Etter utallige tidlige morgener og utallige svette dråper, fant jeg meg selv plutselig nesten i sentrum av båten. Selvfølgelig, måtte jeg lene meg litt mot bau (som er helt vanlig, aner ikke hva som er problemet der), men gjennom tøffe treningsøkter ble jeg kanskje 2 mm nærmere midten av båten.
H1 på trening. Axel på 5
I en 8er så skarp som et diamantblad, satt jeg der med hjertet i halsen og øynene låst mot den evige horisonten.
Axel Ravndal
Endelig, etter en Herkules-lignende oppkjøring, brøt den store dagen for NM-racet på Årungen frem. Jeg følte meg som en utlending blant Herrer-1, en sørgelig, forvirret sjel som lette etter sin plass i denne nye verden. I en 8er så skarp som et diamantblad, satt jeg der med hjertet i halsen og øynene låst mot den evige horisonten. Vannet var speilblankt og vinden hvisket søte hemmeligheter til meg. Minnet om mine brødre i Herrer-2 danset i tankene mine som en fjern, vakker melodi.
Da startskuddet eksploderte i luften, gikk vi til verks med en lidenskap som kunne smeltet isfjell. Årene penetrerte vannet som blyanter på blankt papir, og båten skar gjennom banen som et prosjektil. Magien av roing tok over meg, og for en stund følte jeg meg som en kunstner som maler sitt mesterverk, min egen kropp og båtens bevegelser smeltet sammen i perfekt harmoni. Da vi krysset mållinjen, kunne jeg knapt tro mine egne øyne. Vi hadde faktisk klart 6 minutter og 12 sekunder! Dette var en personlig forbedring på utrolige 31 sekunder fra tiden min med Herrer-2 i fjor. Det var som om jeg hadde tatt et sprang inn i en annen dimensjon.
Vi hadde faktisk klart 6 minutter og 12 sekunder!
Oppløpet i forsøksheat H4-. Axel på 2
Men dessverre, ble min begeistring for vår personlige fremgang skjøvet til side av den bitre realiteten. Våre tider, som noen kanskje ville kalle “forferdelige”, var ikke i nærheten av Herrer-1s godkjente rammer for akseptabel ro-tid. Jeg var så blendet av min egen jubel at jeg ikke hadde lagt merke til at båten vår hadde vært ute av balanse hele tiden. Vi nådde aldri finalen. For å kaste salt i såret, satte jeg også klubbens dårligste tid i 4-. Den står nå som en urokkelig rekord på 9 minutter og 24 sekunder.
Så nå, med et hjerte som lengter etter min kjærlige Herrer-2-familie, tar jeg farvel med Herrer-1 og reiser tilbake til der jeg hører hjemme. Det er en reise som har forvandlet meg, som har gjort meg rikere av erfaringer og sterkere i min lidenskap for roing. Jeg er fremdeles en del av Herrer-2s sammensatte sjel, men nå, kjære leser, vet jeg også at jeg har en plass i Herrer-1s historie.
Med uendelig kjærlighet og takknemlighet,
Axel Ravndal
Axel som har fått seg riggesaft etter siste løp søndag
Nysgjerrig på hvordan det gikk på skisamling i Oppdal? Les her!
En ivrig gjeng la av gårde fra Trondheim fredag morgen, klare for vinterens høydepunkt, nemlig skisamling med NTNUI roing på Oppdal. Bagene var fylt med alt fra regntøy til bikini etter en meget ustabil værmelding de foregående dagene. For min del besto fredagen hovedsakelig av å tømme Rema 1000 Oppdal for alt de hadde av mat før det ble kriget noen kilometer på ski i full snøstorm og motvind. For andre bød fredagen på andre type utfordringer, det ryktes i alle fall at minst en av bilene (Jonathan og Arthur??) brukte lenger tid de siste 200 meterne opp til Haugen gård enn de resterende 125 kilometerne fra Trondheim (takk til veldig snill bonde med traktor for trekkhjelp!!). Fredagstacoen ble i alle fall nytt til det fulle, selv av bønneskeptikerne som viste seg å være ganske mange.
Etter fredagens ekstremvær så det mørkt ut for skiforholdene resten av helgen, men optimismen kom raskt tilbake da vi lørdag morgen våknet til synet av åtte nedsnødde biler. Etter en god porsjon havregrøt og litt problemer med nugattiskivene (undertegnede tar selvkritikk etter å ha plassert samtlige bokser i kjølerommet) var vi klare for å legge ut på langtur der nordmennenes ski-ego skulle bli utfordret av både dansker og tyskere. Enkelte fikk seg nok litt lengre tur enn forventet. Jakob hadde etter fire gode mil gått feil i siste kryss, men turen ble reddet da Sivert kom som en reddende engel og viste veien hjem. Det var en slagen mann som kom inn i stuen til full applaus fra resten av gjengen. Målrettet gikk han mot juicekartongen som sto midt på bordet for påfyll av sårt trengte karbohydrater og skuffelsen var stor da den viste seg å være tom. Det var heldigvis mer der det kom fra.
Etter en god lunsj, og riktig nok noe senere enn 15:30 som det ble meldt under frokosten, var gjengen klare for dagens andre økt. Etter en solid teknikkøkt ledet an av NTNUI roings sterkeste skiløpere var det klart for å konkurrere litt. Det var tydelig at samtlige hadde hatt godt utbytte fra teknikkdelen, det ble intense dueller og noen gode tryn ut av vekslingsfeltet (hvor var du da Karl bøyde staven 90 grader? NTNUI boomerang legger nok ikke merke til det). Kursen ble nok en gang satt mot Rema 1000 Oppdal for å hamstre smågodt før kvelden ble toppet med quiz laget av beste supergruppa, MASSE sjokoladepudding og Janiv og Assaf (mest sannsynlig ikke det du tenkte det var, men et meget engasjerende kortspill)
På søndagen bydde Oppdal på sol og påskestemning og gjengen la ut i fint driv i jakten på D-vitaminer. Det var skiftende snøforhold underveis og man kan vel ikke si at det var mange som traff på smøringen. Fellegjengen kunne smile helt til temperaturene steg til syv plussgrader og både en og to måtte ned for å smake på snøen etter litt klassisk lugging. Til og med skøyeskiene begynte å kladde. Enda godt det var pene omgivelser, nemlig perlemorskyer som prydet himmelen i alle retninger mens regnet høljet ned i Trondheim!!
Alt i alt en meget bra tur med en meget god gjeng!! Bare å glede seg til neste år allerede!
På tross av utveksling i Italia kunne jeg ikke la dette sette en stopper for å opprettholde killstreaken i Krakow regattaen. Etter som det kun går direktefly Bologna-Krakow på torsdager, var det klart at det ble langhelg i Polen.
Meg som påpeker at 4subsea aksjene er betydelig underpriset
Touchdown Polen torsdag 1530 og jeg slenger meg inn i en Uber for å møte resten av “tidlig-gjengen” til middag og pils. Her treffer jeg Sivert, Mari, Fredrik og Arthur og shitshowet starter. Før jeg får lagt fra meg bagasjen er vi på gode gamle BanjaLuka og 1,5 liters muggene har fått bein å gå på. Etter 4-5 slike var det selvfølgelig god fyring, og fyringen ble ikke snauere da resten av Trondhjemsfolket ankom. Kvelden endte SELVFØLGELIG på La Bodega. Det ligger jo litt i ordet, men dette er en vaskeekte replika av BODEGAEN på Samf. Hva mer trenger man.
BanjaLuka på torsdag
Fredag morgen og gjengen stod ovenfor et veiskille. På en side var det en gruppering som ønsket å dra til Auschwitz og på den andre siden hadde du en gjeng som ønsket å dra på skytebanen. Ta en titt under for å se hvordan det gikk med de to gjengene:
Aschwitz-gjengen
Ser ut som de lærte mye og hadde en hyggelig hvitebusser tur
Skytebane-gjengen
Deretter nærmer det seg kveld, og middag skal fortæres. Personlig holdt det ikke med husmannskost idag, så det ble en nydelig 7-retters med alumnigjengen. Mette og fulle bar det på det legendariske utestedet SHINE. Veldig god stemning her, helt til jeg innser at MOBILEN MIN ER BORTE. Utrolig ugemt å ta den fra en stakkar. RIP, den dukket aldri opp igjen.
Lørdag morgen og det er klart for regatta! Jeg har fått det ærefulle oppdraget å coxe bestedamene som skal ro kl 1210. Etter den nylig innførte regelen om at det ikke er lov å coxe med promille var det greit at startskuddet vårt ikke gikk alt for tidlig.
Jeg coxer alltid i business casual
Startskudet går, og i 960meter leverer damene knallgod roing. Da vi sklei under brua som symboliserte målgang visste vi at det var lagt inn en god søknad om å ta med pokalen til Trondheim.
Nå hadde vi bare tid og veien, den LEGENDARISKE party-båten måtte rekkes. Vi tømte nedpå så mye øl vi maktet, og med treningsklærne fortsatt på, rakk vi party-båten med minst mulig margin. Herifra var det bare sinnsykt show i 2 timer. Selv om resten av båten ble statister når Jonnis inntok dansegulvet er denne båtturen noe man MÅ OPPLEVE.
Deretter var det hjem til leiligheten en kjapp tur, for å få på seg bunaden (blazeren med tilbehør). Ragnhild, Jonathan og jeg bestemte oss for like så godt å ta beina fatt for å komme oss til banquetten. Jonathan, som i stedet for å dra hjemmom etter partybåten hadde kjørt bar-til-bar med Emilie (dårlig idé), var snarere misfornøyd med valget av transportmiddel. Dette lot han oss så definitivt høre, men når vi kom fram og han fikk et champis-glass servert i hånda var alt tilgitt. Etter en MEGET spesiell danseoppvisning av 8 studenter(?) i pysjamas var det klart for kveldens viktigste begivenhet, annonsering av vinnere! Damene og jeg var klare for å hente hjem førstepremien, men ble mildt sagt overrasket da vi ble lest opp som tredjeplass!?? Her velger jeg å gjøre som Jan Helge og jeg legger all skyld på Viggo Kristiansen. Vi greide uansett å heve oss over det og hentet medaljene våre med rak rygg. Dagutta like senere ble lest opp som vinnere i herreklassen var nederlaget vårt for lengst glemt, og vi feiret som om vi skulle ha vunnet selv!
BANQUETTE!!
Etter en LANG KVELD med mye spruting av champis, drikking fra pokalen og å generelt være ekkel var det på tide å takke for seg. Vel hjemme innser Ræggen og jeg at ingen av oss har med nøkkel. Etter 2 kebaber og en liten times venting kommer vi oss omsider inn i leiligheten.
Søndag og klart for avreise. På grunn av skiftende omstendigheter fikser jeg meg en billett til Oslo. Som en ekte big spender ender jeg opp med en Wizz Air billett sent på kvelden. Det burde vel ikke kommet som et SJOKK at flyet stadig blir mer forsinket. Sondre Skau skal på samme fly og når klokken har bikket midnatt boarder vi flyet. Vi lander jo selvfølgelig ETTER siste flytog, så herifra blir det en seig taxitur ut til Asker. Klokken 0300 er jeg i seng hjemme i Asker og Krakowturen22 er offisielt ferdig. Krakow gir og Krakow tar.
Takk Jagiellonian Rowing Club for et fantastisk arrangement. Og tusen takk til NTNUI Roing for verdens beste reisefølge!! Krakow sagaen fortsetter. Sees neste år.
Velkommen skal du være! Med vennlig hilsen Styret i NTNUI roing
Saksliste:
1 Vedtakssak – Konstituering 1.1 Godkjenne de stemmeberettigede 1.2 Godkjenne innkalling og saksliste 1.3 Velge dirigent, referent og to desisorer
2 Vedtakssak – Revidere NTNUI roings vedtekter 3 Valg – Nye medlemmer i valgkomiteen 4 Informasjonssak – Avsluttende ord av leder
1 Vedtakssak – Konstituering
1.1 Godkjenne de stemmeberettigede
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll Saksnotat: Alle med gyldig medlemskap i foreningen har rett til å stemme. For at møtet skal være stemmeberettiget må det møte minst antall personer som det er i styret (7 stk.).
Forslag til vedtak: Årsmøtet godkjenner de stemmeberettigede.
1.2 Godkjenne innkalling og saksliste
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll
Saksnotat: Innkalling ble sendt på mail til alle medlemmer 9. oktober, lagt ut på foreningens hjemmeside og kommunisert i klubbens informasjonskanal.
Forslag til vedtak: Årsmøtet godkjenner innkallingen og saksliste.
1.3 Velge dirigent, referent og to desisorer
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll Saksnotat: Etter vedtekter. Forslag til vedtak:
Dirigent: Kristine Korssjøen Asbøll
Referent: Marie Norveig Grønneberg-Fensbekk
Desisor: Navn
Desisor: Navn
2 Vedtakssak – Revidere NTNUI roings vedtekter
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll Vedlegg: Revidering av NTNUI Roings vedtekter.docx.pdf
Saksnotat: Forslag til vedtektsendring må godkjennes med minst 2⁄3 flertall blant de fremmøtte. Forslag til endring er markert med rød skrift i utstedt vedlegg. Beskrivelse av endring er markert med oransje. Forhold som foreslås revidert:
Sammenslåing av § 8-3 Webkomiteen og § 8-5 PR-komiteen.
Det ble ved forrige årsmøte vedtatt å opprette en utprøving av materialkomité. Denne foreslås nå permanent opprettet i paragraf § 8-5 Materialkomité.
III. Oppdatert redegjørelse av § 8-1 Valgkomité.
Forslag til vedtak: Årsmøtet vedtar vedtektsendringen.
3 Valg – Nye medlemmer i valgkomiteen
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll Saksnotat: Valgkomitémedlemmer Edvart Svingen, Sigurd Akersveen og Olav Fleten fratrer sine verv i valgkomiteen.
Styrets innstilling til tre nye medlemmer i valgkomiteen:
Medlem: Ragnhild Steinnes Romøren Medlem: Axel Ravndal Medlem: Kajwan Rasul
Forslag til vedtak: Årsmøte godkjenner styrets innstilling av tre nye medlemmer til valgkomitéen.
4 Informasjonssak – Avsluttende ord av leder
Saksfremlegger: Kristine Korssjøen Asbøll Saksnotat: Møtet heves. Hu og hei!
NTNUI Roing har gleden av å annonsere at vi skal arrangere Norgesmesterskapet i innendørs roing lørdag 14. januar i Trondheim!
Mesterskapet vil avholdes i Dragvollhallen, en liten busstur utenfor Trondheim sentrum. Det jobbes for tiden iherdig med planlegging av både Norgesmesterskap for alle landets roklubber, men også åpent mesterskap for linjeforeninger, treningssentre, masters og junior! Utover dette kan komiteen annonsere at det vil bil avholdt bankett, både for de over og under 18 år.
Ytterligere informasjon om påmeldingsfrist, kostnad, reglement, sosialt program og annet vil bli sendt ut til roklubber og publiseres på nettsiden mot slutten av oktober.
Vi gleder oss STORT til å ta imot alle landets roere og arrangere et helt rått norgesmesterskap!
Haakon Halstensen Leder C2NM-komiteen 2023 haakon.halstensen@ntnui.no
Alarmen min gikk av søndag morgen den 4.september, men spente nerver førte til at det var lett å sprette ut av sengen. Vi dro fra Trondheim 0520 i bilen til Kristine med snuten mot Værnes. Her møtte vi resten av de trøtte og spente jentene, som var klare for en reise som skulle bli noe litt utenom det vanlige. Vi fløy fra Værnes til Berlin, og fra Berlin til Istanbul. Flyturen gikk plettfritt. Litt slitne og sultne etter en lang reise, måtte vi ut å teste det tyrkiske kjøkkenet. Vi bestemte oss for å dra på en restaurant som jeg hadde funnet på trip edvisor. Resturanten lå i enden av gaten, og vi ble dratt inn av en glad og engasjert tyrker som omtrent snekret sammen et bord til oss, slik at vi skulle spise på resturanten hans. Her fikk vi oss en etterlengtet øl og et deilig måltid.
Dag 2: 0530 våknet jeg av et bønnerop, en spennende start på Tyrkiaoppholdet. Med utsikt over byen spiste vi frokost på takterrassen. Videre gikk vi til Den blå moske, som lå et steinkast unna. Her fikk vi bruk for de nye sjalene vi hadde kjøpt dagen før, og i alle mulige slags farger tok vi fatt på sightseeingdagen. Vi drakk autentisk tyrkisk kaffe i en koselig bakgate, spiste deilig lunsj, og vi så Sultans gamle palass. Etter mye trasking i solen var vi sultne på is, og is ble det. En glad og sjarmerende tyrker bød på både is, tull og imponerende kunstner med både kjeks og såkalt tyrkisk is. Etter en god latter hos ismannen dro vi til hotellet for å hente bagasjen. Omsider fikk vi bestilt en uber, som tok oss til universitetet vi skulle sove på under regattaen. Her måtte vi akkrediteres, før vi kunne legge oss.
Dag 3: Dag tre møtte vi Jonathan og Martin ved frokosten. Hele gjengen var endelig samlet, men Maria hadde vært oppe hele natten og kastet opp. “Det er den tyrkiske isen” melder Jonathan.
Å spise tyrkisk is er tydeligvis det dummeste man kan gjøre. Etter frokosten dro hele den norske troppen, bestående av oss NTNUI og NHH, til roarenaen for å trene. Bussturen på halvannen time førte oss til roanlegget ved elven. Da vi endelig kom fram på regattabanen måtte vi vente omtrent i fire timer før vi fikk rodd. Jonathan steppet inn i båten for Maria, og vi fikk testet “banen” som var lagt ut. Elven, kaldt det Gylne horn, befinner seg midt i sentrum av Istanbul. Dette påvirket også roforholdene. Vinden trakk godt i årene, samtidig som vi måtte ro gjennom bølger fra både små fritidsbåter og store ferger. Etter økt tok vi den litt for lange bussturen tilbake på campusområdet. Her spiste vi en sen middag, før vi gikk til sengs. På vei tilbake til rommene kunne vi nyte en nydelig rød og rosa solnedgang.
Dag 4: Første regattadag
Dag fire var det endelig klart for første regatta dag. For å rekke forsøket klokken 12, måtte vi stå opp klokken 07:00. Vi hev i oss frokosten i universitetets kantine, og satt oss på bussen, som denne gangen brukte nærmere to timer til regattabanen. «Dette er jo som vi skulle bodd i Oppdal og hatt regatta på Jonsvannet» påpekte en lagvenninne på bussen. Da vi kom fram på regattabanen blåste det hvitt på sjøen, og løpet ble utsatt i to timer. I stedet for å loke på regattabanen, hvor lunsjen besto av stekt fisk (uten krydder), et rundstykke og store biter med rå løk, dro vi heller på en kafe litt utenfor regattabanen. Servitøren på kafeen sukket da jeg spurte om hun hadde plass til 20 gjester, for så mange hadde de aldri hatt der før. Likevel klarte de å mette de sultne roerne fra både NTNUI og Crew. Løpet ble utsatt i ytterlige to timer, og Maria, som hadde kriget seg til regattabanen ble dårligere og dårligere. Vi fikk høre at det ene tyrkiske laget hadde trukket seg fra regattaen, noe som betydde at det ble “race for lane” i stedet for forsøk. Vi hadde på følelsen av at forsøkene denne dagen ville bli avlyst, og race for lane er i utgangspunktet frivillig. Derfor bestemte vi oss for å sende Maria og Sara, som nå også var blitt litt dårlig, hjem til hotellet.
Som forutsatt ble dagens løp avlyst, og resten av laget dro på sightsing. Vi tok med oss kontaktpersonen til Crew, Silan, og fikk en guidet tur på krydderbasaren i Istanbul. På vei hjem fikk vi vite at Maria var lagt inn på sykehuset, og mest sannsynlig var mye bedre til morgendagen. Tilbake på universitetet var det duket for åpningsseremoni. Det var virkelig OL-stemning da vi gikk i flaggtog inn i universitetsaulaen, og hvert land og universitet ble ropt opp.
Åpningsseremonien startet med en 20 minutters lang dokumentar om Golden Horn fra 1980. Deretter kom det gamle tyrkiske menn på løpende bånd som skrøt av byen, og ikke minst seg selv. Etter mye ironisk klapping, og et mye tynnere publikum var det endelig litt show på scenen i form av kor, folkedans og Grease show. Da vi skulle legge oss møtte vi en smilende Maria i gangen. Hun hadde fått god behandling og antibiotika så hun var fit for fight til neste dag. Da jeg var klar for å legge meg fikk jeg beskjed om at en ny på laget hadde blitt syk, og at vi derfor måtte trekke oss fra race for lane dagen etterpå.
Dag 5:
Dag fem sov vi lenge (08:00). Alle de andre deltakerne var på regattabanen, så derfor fikk vi verken frokost eller kaffe. Alle ville utnytte denne fridagen litt forskjellig, så vi bestemte at vi skulle splitte oss. Kristin, Synnøve, Maria og meg ville på sightseeing og tok taxi til byen. Vi besøkte en spa, Haga Sofia og Grand basar. Mens vi var på sightsing hadde de andre på laget vært på joggetur og fått en heftig massasje på det lokale spaet. Det hadde visst endt med at Martin måtte rope “NO, NO, NO” da massøren hvisket han i øret og spurt om han ville ha litt ekstra massasje på slutten av timen. Gjengen spiste felles middag, før vi la oss og gjorde oss klare for den store racedagen.
Dag 6: race day
Endelig var det duket for raceday. Vi våknet klokken 06:45, og tok bussen til regattabanen. For første gang denne uken var det skyfri himmel, den tyrkiske solen stekte og vannet var så stille som det kan bli på en travel elv. Alle på laget var blitt friske, iallfall friske nok til å ro. Hele gjengen var supergira for å endelig få race i EUSA. Alt gikk smud, vi startet å varme opp 90 min før start, og en time før hentet vi båten for å ha god til på vannet. Etter 10 min med sikk sakk båtbæring gjennom regattabanen la vi endelig båten ned på bryggen. Vi begynte å telle opp fra bau. 1. 2. 3. 4. 5. så stoppet det! Sara sitt sete var ødelagt og alle mann måtte til pumpene for å skaffe et nytt sete. Etter ca 40 min, omtrent 13 min før start kunne vi endelig skyve fra bryggen. Alle åtte fra avslutning- og vi var på vei mot start. Dårlig tid medførte at vi ikke fikk tatt den planlagte oppvarmingen, men vi fikk heldigvis tid til et lite opptrekk. Da vi kom oss opp til start skulle vi prøve oss på en liten start, så vi satt oss opp til en femtaker, men før vi kom i gang merker vi at noen tyrkere hoier på oss. De ville ha oss lenger opp i elven, men vi ville ta en start før race. I det vi satt oss opp så vi en stor ferje var i kurs rett mot båten vår. I all hast satt vi oss i avslutning og fikk rodd oss vekk fra faresonen og bort til starten. Vi lå opp til start på Golden Horn midt i Istanbul med vannet skvulpene langs båten, og det er stille på start. Det tok ikke lang tid før vi hørte de velkjente ordene «attention». Fullt av adrenelin spente vi fra og løpet var i gang.
Vi var sist ut fra start, men det tok ikke lange tiden før vi rodde forbi Frankrike. Ca. halveis i løpet lå vi og knivet med det polske laget, og da var det bare en ting å gjøre. «TI HARDE» ble meldt fra cox og vi tok innpå den polske båten sete for sete. Vi kom inn i mål på en fjerde plass, og vi jublet høyere enn første, andre og tredjeplassen til sammen. Etter vårt løp var det NHH Crew sin tur. De stakk av med en solid seier i B-finalen. Ferdig rodd dro vil tilbake til hotellet for å gjøre oss klar til middag på båt. Både jentene og guttene var gira på bankett, og alle stilte i sine fineste plagg, nemlig blazeren. Båten vi skulle spise middag på var som alt annet i Istanbul, et to timers busstur unna. Da vi endelig kom fram fikk vi servert maten fra universitetskantinen i isoporbokser, mens vi kjørte nedover en mørklagt elv. Alle på båten ble mer og mer utålmodige, for gjengen var klar for fest. Da båten la til kai etter to timer løp vi av, og satt oss på bussen tilbake til universitetet. Klokken tolv på natten var vi fremme, og turen gikk rett til Rosemary bar sammen med de andre utøverne. Her fikk vi endelig festen vi hadde ventet på. Masse tapt vorsetid førte til at det ble shots og chuggekonkurranser i baren. Det ble en bra fest til slutt, og en bra avslutning på regattaen.
Dag 7:
Vi fikk sovet i to timer, og måtte tidlig opp for å rekke flyet. Det var en sliten, men fornøyd gjeng som fløy over Europa denne lørdagen. Turen gikk for det meste i oppsummering fra uken og såklart litt gossip.
