Dag 1 – ankomst dag. 

Alarmen min gikk av søndag morgen den 4.september, men spente nerver førte til at det var lett å sprette ut av sengen. Vi dro fra Trondheim 0520 i bilen til Kristine med snuten mot Værnes. Her møtte vi resten av de trøtte og spente jentene, som var klare for en reise som skulle bli noe litt utenom det vanlige. Vi fløy fra Værnes til Berlin, og fra Berlin til Istanbul. Flyturen gikk plettfritt. Litt slitne og sultne etter en lang reise, måtte vi ut å teste det tyrkiske kjøkkenet. Vi bestemte oss for å dra på en restaurant som jeg hadde funnet på trip edvisor.  Resturanten lå i enden av gaten, og vi ble dratt inn av en glad og engasjert tyrker som omtrent snekret sammen et bord til oss, slik at vi skulle spise på resturanten hans.  Her fikk vi oss en etterlengtet øl og et deilig måltid. 

Dag 2: 0530 våknet jeg av et bønnerop, en spennende start på Tyrkiaoppholdet. Med utsikt over byen spiste vi frokost på takterrassen. Videre gikk vi til Den blå moske, som lå et steinkast unna. Her fikk vi bruk for de nye sjalene vi hadde kjøpt dagen før, og i alle mulige slags farger tok vi fatt på sightseeingdagen. Vi drakk autentisk tyrkisk kaffe i en koselig bakgate, spiste deilig lunsj, og vi så Sultans gamle palass. Etter mye trasking i solen var vi sultne på is, og is ble det. En glad og sjarmerende tyrker bød på både is, tull og imponerende kunstner med både kjeks og såkalt tyrkisk is. Etter en god latter hos ismannen dro vi til hotellet for å hente bagasjen. Omsider fikk vi bestilt en uber, som tok oss til universitetet vi skulle sove på under regattaen. Her måtte vi akkrediteres, før vi kunne legge oss. 

Dag 3: Dag tre møtte vi Jonathan og Martin ved frokosten. Hele gjengen var endelig samlet, men Maria hadde vært oppe hele natten og kastet opp. “Det er den tyrkiske isen” melder Jonathan. 

Å spise tyrkisk is er tydeligvis det dummeste man kan gjøre. Etter frokosten dro hele den norske troppen, bestående av oss NTNUI og NHH, til roarenaen for å trene.  Bussturen på halvannen time førte oss til roanlegget ved elven. Da vi endelig kom fram på regattabanen måtte vi vente omtrent i fire timer før vi fikk rodd.  Jonathan steppet inn i båten for Maria, og vi fikk testet “banen” som var lagt ut. Elven, kaldt det Gylne horn, befinner seg midt i sentrum av Istanbul. Dette påvirket også roforholdene. Vinden trakk godt i årene, samtidig som vi måtte ro gjennom bølger fra både små fritidsbåter og store ferger. Etter økt tok vi den litt for lange bussturen tilbake på campusområdet. Her spiste vi en sen middag, før vi gikk til sengs. På vei tilbake til rommene kunne vi nyte en nydelig rød og rosa solnedgang. 

Dag 4: Første regattadag

Dag fire var det endelig klart for første regatta dag. For å rekke forsøket klokken 12, måtte vi stå opp klokken 07:00. Vi hev i oss frokosten i universitetets kantine, og satt oss på bussen, som denne gangen brukte nærmere to timer til regattabanen. «Dette er jo som vi skulle bodd i Oppdal og hatt regatta på Jonsvannet» påpekte en lagvenninne på bussen. Da vi kom fram på regattabanen blåste det hvitt på sjøen, og løpet ble utsatt i to timer. I stedet for å loke på regattabanen, hvor lunsjen besto av stekt fisk (uten krydder), et rundstykke og store biter med rå løk, dro vi heller på en kafe litt utenfor regattabanen. Servitøren på kafeen sukket da jeg spurte om hun hadde plass til 20 gjester, for så mange hadde de aldri hatt der før. Likevel klarte de å mette de sultne roerne fra både NTNUI og Crew. Løpet ble utsatt i ytterlige to timer, og Maria, som hadde kriget seg til regattabanen ble dårligere og dårligere. Vi fikk høre at det ene tyrkiske laget hadde trukket seg fra regattaen, noe som betydde at det ble “race for lane” i stedet for forsøk. Vi hadde på følelsen av at forsøkene denne dagen ville bli avlyst, og race for lane er i utgangspunktet frivillig. Derfor bestemte vi oss for å sende Maria og Sara, som nå også var blitt litt dårlig, hjem til hotellet. 

Som forutsatt ble dagens løp avlyst, og resten av laget dro på sightsing. Vi tok med oss kontaktpersonen til Crew, Silan, og fikk en guidet tur på krydderbasaren i Istanbul. På vei hjem fikk vi vite at Maria var lagt inn på sykehuset, og mest sannsynlig var mye bedre til morgendagen. Tilbake på universitetet var det duket for åpningsseremoni. Det var virkelig OL-stemning da vi gikk i flaggtog inn i universitetsaulaen, og hvert land og universitet ble ropt opp. 

Åpningsseremonien startet med en 20 minutters lang dokumentar om Golden Horn fra 1980. Deretter kom det gamle tyrkiske menn på løpende bånd som skrøt av byen, og ikke minst seg selv. Etter mye ironisk klapping, og et mye tynnere publikum var det endelig litt show på scenen i form av kor, folkedans og Grease show. Da vi skulle legge oss møtte vi en smilende Maria i gangen. Hun hadde fått god behandling og antibiotika så hun var fit for fight til neste dag. Da jeg var klar for å legge meg fikk jeg beskjed om at en ny på laget hadde blitt syk, og at vi derfor måtte trekke oss fra race for lane dagen etterpå. 

Dag 5: 

Dag fem sov vi lenge (08:00). Alle de andre deltakerne var på regattabanen, så derfor fikk vi verken frokost eller kaffe. Alle ville utnytte denne fridagen litt forskjellig, så vi bestemte at vi skulle splitte oss. Kristin, Synnøve, Maria og meg ville på sightseeing og tok taxi til byen. Vi besøkte en spa, Haga Sofia og Grand basar. Mens vi var på sightsing hadde de andre på laget vært på joggetur og fått en heftig massasje på det lokale spaet. Det hadde visst endt med at Martin måtte rope “NO, NO, NO” da massøren hvisket han i øret og spurt om han ville ha litt ekstra massasje på slutten av timen. Gjengen spiste felles middag, før vi la oss og gjorde oss klare for den store racedagen. 

Dag 6: race day 

Endelig var det duket for raceday. Vi våknet klokken 06:45, og tok bussen til regattabanen. For første gang denne uken var det skyfri himmel, den tyrkiske solen stekte og vannet var så stille som det kan bli på en travel elv. Alle på laget var blitt friske, iallfall friske nok til å ro. Hele gjengen var supergira for å endelig få race i EUSA. Alt gikk smud, vi startet å varme opp 90 min før start, og en time før hentet vi båten for å ha god til på vannet. Etter 10 min med sikk sakk båtbæring gjennom regattabanen la vi endelig båten ned på bryggen. Vi begynte å telle opp fra bau. 1. 2. 3. 4. 5. så stoppet det! Sara sitt sete var ødelagt og alle mann måtte til pumpene for å skaffe et nytt sete. Etter ca 40 min, omtrent 13 min før start kunne vi endelig skyve fra bryggen. Alle åtte fra avslutning- og vi var på vei mot start. Dårlig tid medførte at vi ikke fikk tatt den planlagte oppvarmingen, men vi fikk heldigvis tid til et lite opptrekk. Da vi kom oss opp til start skulle vi prøve oss på en liten start, så vi satt oss opp til en femtaker, men før vi kom i gang merker vi at noen tyrkere hoier på oss. De ville ha oss lenger opp i elven, men vi ville ta en start før race. I det vi satt oss opp så vi en stor ferje var i kurs rett mot båten vår. I all hast satt vi oss i avslutning og fikk rodd oss vekk fra faresonen og bort til starten. Vi lå opp til start på Golden Horn midt i Istanbul med vannet skvulpene langs båten, og det er stille på start. Det tok ikke lang tid før vi hørte de velkjente ordene «attention». Fullt av adrenelin spente vi fra og løpet var i gang. 

Vi var sist ut fra start, men det tok ikke lange tiden før vi rodde forbi Frankrike. Ca. halveis i løpet lå vi og knivet med det polske laget, og da var det bare en ting å gjøre. «TI HARDE» ble meldt fra cox og vi tok innpå den polske båten sete for sete. Vi kom inn i mål på en fjerde plass, og vi jublet høyere enn første, andre og tredjeplassen til sammen. Etter vårt løp var det NHH Crew sin tur. De stakk av med en solid seier i B-finalen. Ferdig rodd dro vil tilbake til hotellet for å gjøre oss klar til middag på båt. Både jentene og guttene var gira på bankett, og alle stilte i sine fineste plagg, nemlig blazeren. Båten vi skulle spise middag på var som alt annet i Istanbul, et to timers busstur unna. Da vi endelig kom fram fikk vi servert maten fra universitetskantinen i isoporbokser, mens vi kjørte nedover en mørklagt elv. Alle på båten ble mer og mer utålmodige, for gjengen var klar for fest. Da båten la til kai etter to timer løp vi av, og satt oss på bussen tilbake til universitetet. Klokken tolv på natten var vi fremme, og turen gikk rett til Rosemary bar sammen med de andre utøverne. Her fikk vi endelig festen vi hadde ventet på. Masse tapt vorsetid førte til at det ble shots og chuggekonkurranser i baren. Det ble en bra fest til slutt, og en bra avslutning på regattaen. 

Dag 7: 

Vi fikk sovet i to timer, og måtte tidlig opp for å rekke flyet. Det var en sliten, men fornøyd gjeng som fløy over Europa denne lørdagen. Turen gikk for det meste i oppsummering fra uken og såklart litt gossip. 

It’s been a hell of a ride. 

Ragnhild