Pre race – Smerte er godt
Hvordan ender man opp med å gjøre Ironman i Tallinn? Man starter med et genuint ønske om å ha det vondt (og se andre ha det vondt). Til dette formålet passet Tallinn perfekt. I Tallinn kunne jeg stille på full Ironman, og deretter se andre ha det vondt dagen etterpå under EM i Ironman 70.3. Etter å ha jobbet en utrettelig kamp med å lure folk med til Estland, så ble vi til slutt 11 stykker fra Trondheim som reiste. 3 stykker var påmeldt Ironman og 7 stykker var påmeldt EM i Ironman 70.3. Sistemann var kjeks-, kollektivtransport- og supportansvarlig for turen. Det hadde vært mye spenning og nervøsitet dagene før for meg, Sindre og Matias som skulle delta på Ironman. Natten før konkurransen var det til og med en av oss (what happens in Tallinn stays in Tallinn) som brølte av frykt i søvne.
Ironman er langt. Men når jeg våknet følte jeg meg klar til kamp. Forberedelsene hadde vært gode, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle fullføre jobben. Morgenen gikk som planlagt. Jeg spiste og drakk godt og tilbrakte en passe mengde av tiden på do. Ble bare litt panikk når visiret til tempohjelmen løsnet.
Svøm – Sa nogen glassmaneida?
Svømmedelen i et Ironman er 3800 meter lang. Men vi svømte ikke 3800 meter. Det ble et par hundre meter med gåing/løping og stuping på grunn av til tider lav vanndybde. Dette var deilig avlastning for en som ikke finner noen glede i å svømme. Vi svømte to runder i en bukt i Østersjøen. Ved runding så jeg Matias. Det var en enorm opptur, men det var en kortvarig glede. På andrerunden var det høye bølger, og det gjorde at det gikk senere enn jeg håpte på. Men jeg overlevde svømminga så jeg kan faktisk ikke klage.
T1 – Aldri for sent å lage triatlonsko
T1 gikk uten problemer. Jeg ødela ikke strammingen på sykkelskoene og hang ikke opp posen med svømmeklær feil plass. Det ville vært uheldig, sant Sindre.
Sykkel – Blåsat har aldri vært et mer passende ord
Etter alle bølgene under svømmen så forventet jeg 180 vindfylte kilometer. Jeg ble ikke skuffet. Den første mila gikk ekstremt treigt, men fikk ropt “Keep right” mange ganger så koste meg likevel. Så svingte løypa mot høyre. Nesten umiddelbart må jeg passere en som ligger midt i veien. Jeg er normalt sett en beskjeden type, men jeg kjeftet masse på han som lå midt i veien. Han flyttet seg omsider, men idet jeg passerte han så kjørte han nesten inn i meg igjen. Han fikk derfor en ny kraftig skyllebøtte. “Dæven døtte sykkelstøtte folk er dumme” tenkte jeg. Noen sekunder senere ble jeg nesten blåst av sykkelen. Alt ga mer mening nå. Resten av sykkeleetappen ble en blanding av synkende watt, drenering i fart, tidtaking for å sjekke distanse opp til Sindre og ned til Matias og en hybridposisjon med en arm i bøyla og en på styret. Ble litt mør på slutten så var spent på hvordan resten skulle gå.
T2 – VM i stive bein
I det jeg hoppet av sykkelen så kjente jeg at det var null bevegelse i beina. Jeg hørte latteren blant tilskuerne i det jeg prøvde å flytte beina. Men jeg kom meg bort til skiftesonen og fikk på meg Vaporfly i et håp om at det skulle løsne.
Løp – Det løsnet!
Ut på løp føltes beina fantastiske. Det føltes som om jeg ikke brukte en kalori den første runden. Kunne det virkelig holde inn et helt maraton? Svaret var nei på det. Jeg måtte begynne å kjempe rundt halvveis og litt etter så var lårene stive som stokker. Da var det bare å finne krabbegiret og krige seg til mål. Det ble cirka 15 kilometer med enorme smerter. Men det var verdt det. Å kunne ringe i bjella rett før oppløpet var stort. Og det var helt rått å komme i mål. En enorm opplevelse totalt sett.
Post race – Bare nesten i rullestol
Smertene i beina var såpass store på slutten av løpinga at jeg var spent på om jeg måtte ha rullestol for å komme meg ut av målområdet. Det trengte jeg heldigvis ikke. Klarte å vralte meg inn i deltakerloungen. Der satt Sindre. Tror gjennomsnittlig energinivå aldri har vært lavere rundt et bord enn når vi satt der og prøvde å trykke inn mat i kjeften. Før jeg dusjet så var jeg så ferdig at jeg skalv mens jeg spiste. Etter hvert kom Matias. Han virket ikke være sliten. Han var så godt humør at det var skremmende. Det var visst helt forferdelig å ikke snakke med folk på over 10 timer. Ekstroverte folk ass. Alle tre var enige om at det var en bra dag, men at det ikke var noe vi kom til å gjøre igjen på en stund. Men etter å ha fått litt avstand til smertene har ting endret seg for min del. Nå starter planleggingen av hvordan jeg skal lure de med på ny fulldistanse neste år.
