Helgen 10.-11. juni var det duket for Sørlandets vakreste utfordring, nemlig Hovetri! Konkurransen foregår på idylliske Tromøya utenfor Arendal, der vannet er myyye varmere enn i Trøndelag, og man får løpe på fine skogsstier. Denne helgen var det 20 NTNUIere som stilte til start, fordelt over flere klasser og distanser.

For en fersk triatlet var dette et perfekt sted å debutere på konkurranse. Her kan man nemlig velge om man vil være med på kortere eller lengre distanser. Jeg deltok i sprintklassen, som består av 500m svøm, 21km sykkel og 5km løp.

En av de største fordelene med Hove som konkurransearena er at det går klasser både på lørdagen og på søndagen, som vil si at det alltid vil være andre NTNUIere som stiller som heiagjeng når de selv ikke skal konkurrere. Jeg merket selv at jeg var veldig nervøs før start, og da var det gull å ha noen mer erfarne triatleter som kunne komme med tips og motivasjon.

Etter en tidlig frokost og prepping av skiftesonen var tiden inne for at jeg skulle gjøre meg klar til start. De siste minuttene før start var noe av det mest nervepinnende jeg har opplevd på lenge, og da var det trygt å ha Sunneva Grooss Gunnarsdottir stående ved siden av meg i vannet foran startstreken. Etter at startsignalet gikk ble nervøsiteten erstattet med adrenalin, og hodet forsvant inn i sonen. 

Jeg hørte flere klage over at de fikk servert brennmaneter «til frokost» under sin svømmeetappe, men jeg ble personlig lite preget av brennmanetene denne dagen. Det hjelper jo kanskje at det halvt felt allerede har svømt forbi og jagd bort de fleste manetene, så noen fordeler må det jo være med å være en litt treig svømmer!

Svømmeetappen i seg selv gikk greit, men litt knuffing gjorde at det ble vanskelig å helt finne flyten på en så kort distanse. Da jeg kom opp av vannet fikk jeg høre at jeg lå bare noen minutter bak Nora Smaage Hilsen. Jeg prøvde derfor å være så effektiv som mulig gjennom skiftesonen, og rakk akkurat å spurte forbi henne på vei til mount line for å starte sykkeletappen. Forspranget til Nora ble ikke veldig stort, så mesteparten av sykkeletappen syklet vi sammen. 

En annen ting som er gøy med sprintdistansen på Hove er at folk fra alle aldersgrupper deltar, noe som gjør at man alltid har noen å hente igjen på sykkel-etappen. Dette ga meg en ekstra energiboost, men gjorde meg også litt overmodig. På vei mot dismount inn til skiftesonen før løp (T2) tenkte jeg nemlig at jeg skulle prøve meg på å hoppe av sykkelen i fart, for å hente enda litt mer tid på Nora (som fortsatt lå og pustet meg i nakken). Fartsblind og overmodig hopper jeg av sykkelen i litt for høy fart, og det var bare Guds vilje som gjorde at jeg klarte å stable beina fort nok til å ikke snuble og falle i bakken. 

Med hjertet i halsen løp jeg da med sykkelen inn i T2 og skiftet til løpesko. Løping har aldri vært min sterke side, så ikke uventet ble jeg ganske raskt hentet igjen av Nora på løpe-etappen. Kombinasjonen av utrente løpebein og skyhøy puls etter syklinga gjorde at de første kilometrene med løping føltes nokså ubehagelige. Utover løpedelen ble jeg hentet igjen av et par andre NTNUIere, men fokuset mitt lå heller på å bite tenna sammen for å fullføre. 

Heldigvis sto det flere NTNUIere plassert rundt om i løypa som heiet på de som deltok, og dette hjalp veldig på motivasjonen. Jeg husker likevel at jeg spurte Martin Haug «Hvorfor driver vi egentlig med dette?» da jeg løp forbi stedet der han sto og dokumenterte konkurransedagen. Martin svarte meg: «Fordi det er gøy!», hvorpå jeg tenkte til meg selv «Nei, for dette er galskap!». 

Likevel kom jeg meg til slutt i mål, og fikk kjenne på den enorme mestringsfølelsen ved å ha fullført mitt første triatlon. Dette har vært en helg med mye god stemning blant gjengen som bodde på felleshytta, og det var kjempekult å få lov til å heie på de mer erfarne triatletene som deltok på søndagen. Under søndagens NM sto NTNUI på pallen i flere av klassene, så stemningen var på topp blant alle deltakerne.

Takk for meg Hove, vi sees til neste år!