Selv om Thea ikke har drevet med triatlon før, er hun nok bitt av basillen nå. Og det er vi i NTNUI Triatlon veldig glad for. Thea er en sprekas uten like, med sine lette løpesteg. Det irriterer nok konkurrenten når hun kommer lett i steget forbi dem etter en hard svømme- og sykkeletappe. Thea har en allsidighet de aller fleste kunne drømt om og en trener (og kjæreste Jørgen Tveita) som virkelig kan tingene sine innenfor trening! Med denne komboen bør konkurrentene passe seg i fremtiden, de kommer nok bare til å se baksiden av tridrakten på denne jenta her.

OsloTri Olympisk har følgende distanse: 1500m svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

Helt siden jeg deltok på jentetrening med NTNUI Triatlon høsten 2018 har jeg vært fascinert av triatlon og måten å kombinere svømming, sykling og løp på. Med min bakgrunn innen basketball (telles egentlig ikke som løp, jeg vet) og sporadiske løpeturer i Bymarka tenkte jeg at jeg kan i hvert fall løpe litt. Verre var det med svømmingen og syklingen. Etter hyppige turer på Pirbadet og desperat googling av ulike versjoner av; «How to swim faster», klarte jeg etterhvert å føle meg såpass komfortabel med krålingen at jeg ikke trodde jeg skulle drukne etter et par tak. Utholdenheten var det verre med, men sakte men sikkert (og med god hjelp på en av NTNUI Triatlon sine svømmetreninger) ble det i hvert fall bedre. Når det kommer til syklingen har hjelp fra min kjære Jørgen Tveita vært avgjørende og han hjalp meg gjennom min første tur på landeveissykkel i påsken 2019. På sykkelsetet har han i tillegg tappert oppmuntret meg etter at jeg smertefullt har erfart at beina henger fast i pedalen og at de faktisk må klikkes ut FØR jeg stopper opp og ikke imens jeg ligger på bakken. Who knew. Og selv om selvtilliten har fått seg noen knekker i bassenget (ikke minst i open water pga. sjømonstre, osv.), på sykkelsetet og med løpeskoa på beina har jeg alltid beroliget meg selv med å tenke; «jeg tar det igjen i de to andre disiplinene. Og i skiftesonen. Jeg er i det minste sabla god til å knyte skolissene fort».

Etter å ha karret meg gjennom SM våren 2019 og sagt til meg selv gjennom hele løpsdelen; «jeg skal aldri gjøre dette igjen. Jeg skal aldri gjøre dette igjen» meldte jeg meg naturligvis på Oslo Triatlon, olympisk distanse. Litt lengre distanse enn SM, da blir det nok lettere, tenkte jeg. Og jeg hadde forså vidt rett. Siden sommeren stort sett ble brukt til å svømme, sykle og løpe (i tillegg til å spise enorme mengder iskrem) hadde jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag for å overleve min offisielle triatlon-debut.

Med klokka stilt inn på 06:30 startet den store dagen med et forsøk på å lirke ned litt müsli i en nervøs mage, sette sykkelen på taket og vende bilen mot Sognsvann. Hele uka hadde jeg gått og håpet på at det skulle regne på raceday (etter noen karakterbyggende turer i styrtregn tidligere i sommer), og når yr.no for en gangs skyld hadde rett – det regnet! – tenkte jeg at dette lover bra. Vel fremme på Sognsvann begynte jeg med å skvise sykkelen inn i en trang skiftesone og nervøst plassere meg i en altfor lang do-kø. Heldigvis møtte jeg Sigrid Oen fra NTNUI, som også skulle delta på olympisk distanse og det var fint å ha en å dele bekymringer med og noen å si «Dette klarer vi! ..håper jeg, he he» til. Jeg hadde fått låne tridrakt av Malene Hjorteland, og med «NTNUI Triatlon» på(/i) ryggen hadde jeg ikke noe annet valg enn å innstille meg på å gønne på.

Etter å ha brukt uforholdsmessig lang tid på å dra på meg våtdrakten sto jeg spent å så på både pulje 1 og 2 svømme avgårde. Jeg hadde meldt meg på i pulje 3 og håpet med dette på å få en litt mindre kaotisk svømmestart og en trygg ferd rundt bøyene på Sognsvann. Og det fikk jeg rett i. Starten gikk og jeg, som hadde stilt meg ganske langt foran til venstre, fikk verken en albue, fot eller et kne i ansiktet og jeg hadde klar bane hele veien. Var tidligere blitt fortalt skrekkhistorier om folk som hadde blitt holdt nede, svømt over og blitt dratt i føttene under Oslo Triatlon, så da dette heldigvis uteble pustet jeg lettet ut og fokuserte på å få til gode tak og bruke beina minst mulig. Etter å ha svømt halvveis innså jeg at jeg lå først i puljen min og selv om dette var en kul oppdagelse slet jeg litt med å navigere mellom bøyene. Ikke minst var det vanskelig å se hvor på land jeg skulle sikte mot og svømte nok litt mer sikksakk enn nødvendig (Note to self: lær deg å svømme rett/finn ut hvordan å unngå dugg på brillene). Ble tatt igjen helt inne ved stranda av to menn og kom opp på tiden 28:48 (må si meg ganske fornøyd med å komme ut på den 9. beste svømmetiden av alle damene som deltok).

På vei opp til T1 tenkte jeg at jeg var glad for at jeg på syklingen kunne hvile armer og overkropp litt, før jeg kom på at jeg nå faktisk skulle sykle inn i Maridalen og ba derfor en liten bønn om at dekkene mine skulle holde seg frie for hull. (Spoiler: det gjorde de heldigvis). Etter T1 og på vei mot mount line, husket jeg Jørgen sin bestemte ordre om å IKKE forsøke å hoppe på sykkelen i fart slik som de proffe i ITU. Jaja, kunne spart masse tid tenkte nå jeg, men gikk for den sykt sakte og kontrollerte ett-bein-av-gangen-metoden. Gikk bra det også. Siden jeg kom opp av vannet som nr 3 i min pulje var det ganske fri veibane på sykkelen i starten og jeg tenkte lettet at jeg i hvert fall ikke trengte å bekymre meg for no-draft-regelen. Ved inngangen av Maridalen ble jeg tatt igjen av de fra pulje 1 og 2 som var på sin andre runde og det å holde 10 meter til alle foran viste seg å være litt vanskeligere enn først antatt. Vet ikke hvor mange syklister som samtidig befant seg i Maridalen, men mange var det i hvert fall og jeg forsøkte tappert å manøvrere meg gjennom, forbi og ved siden av de andre deltakerne. Ble kjørt forbi av ganske mange, men med to gel + sportsdrikk i flaska gikk det etter forholdene bra. Etterhvert begynte likevel beina å bli tyngre og tyngre og jeg forsøkte så godt jeg kunne å ikke tenke på hvordan dette ville påvirke løpe-delen. (Side note: mitt tidligere ønske om styrtregn og karakterbyggende vær ble ikke oppfylt og jeg må innrømme at når alt kom til alt så var det helt OK).

Inn til T2 ble jeg møtt av stormende jubel fra min elleville heiagjeng – TeamThea – ved mamma, pappa, stefar, svigermor, svigerfar, bror, søster og kjæreste. Å høre de rope navnet mitt etter 40 tunge kilometer hjalp virkelig på motivasjonen og ønsket etter å gi de alle en klem etter målgang drev meg videre. Så da var det bare å få på seg joggeskoene og etter en liten runde inne på stadion ta fatt på to runder rundt Sognsvann. Jørgen og jeg hadde heldigvis vært innom dagen før og løpt en rolig runde i løypa så jeg var forberedt på det den kuperte grus-stien hadde å by på. Og til min store overraskelse kjentes beina lette ut og jeg løp forbi flere og flere. Inne på stadion igjen, etter 5 kilometer ble jeg løftet videre av TeamThea og selv om beina ble tyngre og tyngre kunne jeg nå kjenne lukta av målstreken. Etter 8 km delte arrangøren ut sportsdrikke og jeg gjorde et helhjertet forsøk på å få så mye som mulig ned i svelget og så lite som mulig nedover brystet. Funket sånn halvveis. Men med smaken av både sportsdrikk og målstrek bar det videre, og etter 2 timer og 44 minutter kunne jeg til slutt krysse mållinjen og strekke henda i været. Shit. Triatlon er kult ass. Og Oslo Triatlon (tross en overbefolket sykkeltrasé på skammelig dårlig asfalt) er et kult arrangement preget av utøvere i alle aldre og nivå. Anbefales!