Didrik Kalve Strand og Synne Osaland Hådem deltok lørdag 03.06. på BryneTRI og NM sprint 2017. Begge er 4. års medisinstudenter ved St. Olavs og ble medlem av NTNUI Triatlon høsten 2015. Nedenfor kommer Didrik med en race report fra helga. Bryne triatlonklubb arrangerte superstafett, følgestafett-sprint, sprint mosjon, standarddistanse, NM sprint age-group og NM sprint elite i mai. Konkurransene ble gjennomført på lørdag og søndag 03.-04.06. I overkant av 300 personer stilte i en av de nevnte klassene.
Både jeg og Synne hadde meldte oss på NM sprint age-group og så fram mot en kombinert hyttetur/triatlonhelg på Vestlandet. I ukene og dagene før konkurransen la vi merke til at det var relativt stille fra arrangøren sin side. Det var først ett par dager i forkant av konkurransen at race-manualen ble tilsendt på mail. I manualen, som var av det minimalistiske slaget, ble det også tatt forbehold om at løypene kunne bli endret helt opp mot konkurransestart (hvilket de også ble). Vi hadde en del spørsmål vi ønsket å få oppklart, og tenkte at vi kunne få dette da vi skulle hente ut startnummer på fredagen. Da vi ankom hotellet der vi skulle skrive oss inn var det ingen fra arrangementskomitéen tilstede, og resepsjonisten visste ingenting om hva som skulle foregå av triatlon i helgen. «Bare signer her, det er alt jeg vet», var svaret vi fikk –ikke mange svar å få der. I løpet av fredagen tikket det inn ett par fellesmeldinger fra arrangørene, og vi fikk inntrykk av at det ikke kun var vi som satt inne med en del spørsmål.
På lørdagen ankom vi skiftesonene ca. halvannen time før konkurransestart. Det tok ikke lange tiden å forstå at det fort kunne bli en del kaos her. Syklene stod mye tettere enn hva vi er vant med fra andre konkurranser, og rekkene var nesten komisk nær hverandre. Det var tydelig at eliteklassen var prioritert, der de hadde en egen, luftig rekke til disposisjon. Den gemene hop måtte derimot innstille seg på eventuelle basketak i transitt. Det var heller ikke noen selvfølge å forstå hvordan logistikken var lagt opp både ut og inn av vekslingssonene, da det skulle arrangeres 3 eller 4 ulike klasser samtidig med vår. Ulike sperrebånd var plassert slik at vår del av gressplenen var innesperra, og da vi spurte funksjonærene kunne heller ikke de med sikkerhet si oss hvor vi skulle løpe ut på syklinga. Vi var ikke alene i vår forvirring, men vi tenkte at alt kom til å gi mer mening etter race-briefen som skulle være en time før start.
Klokken elleve møtte vi opp på grusbanen der race-briefen skulle holdes. En nordlending reiser seg opp på betongblokk og ba alle oppmøtte om å være stille. Han fortalte i inngående detalj hvordan vi skulle komme oss gjennom løypa. Da han så seg fornøyd med egen forklaring var det ikke lagt opp til å stille spørsmål, og han forsvant raskt da han måtte ta en telefon. Etter ett par sekunder med stillhet brøt det ut en høylytt diskusjon i mengden. Forvirringa var åpenbar. Etter å ha spurt flere frivillige og hørt med andre som skulle stille på samme distanse gadd jeg ikke stresse mer med organiseringa. Det var på tide å innstille seg konkurransemodus, og jeg regna med at det sikkert ordna seg.
Da fokuset ble flytta fra organisering over på selve konkurransen begynte moroa. Aktuelle konkurrenter ble gjenkjent (innrømmer litt Facebook-stalking av andre i klassen, ja) og andre kjenningstryner ble registrert. I mengden stikker en gammal ringrev seg fram: Ole Alsos. At regjerende champ i blant annet Trondheim Triatlon kan svømme levnes det liten tvil, og jeg bestemte meg der og da for å følge den ryggen ut fra start på svømminga. Jeg kan ikke si at jeg så noen andre enn meg og Synne som stilte for NTNUI. Litt synd ettersom vi har så mange gode utøvere som kunne gjort det skarpt i sine respektive klasser.
Oppvarminga begynte med litt småjogging på gresset foran tjernet vi skulle svømme i. Svømmeløypa så veldig proff ut med store, gule bøyer som skulle følges på utsiden hele veien rundt. Sprintrunda var på vel 750meter. På Facebook-gruppa var det en løpende diskusjon om hvorvidt vannet var for kald eller ikke, og at hele konkurransen eventuelt måtte gjøres om til en duatlon uten svømming. Det ble det heldigvis ikke, da vannet holdt stødige 17 grader. Etter noen oppvarmingsdrag nærmet det seg start. Jeg fant ryggen til Alsos og ga alt fra start. Planen fungerte ypperlig de første to minuttene, men så var det også stopp for min del. Hadde ikke sjans til å følge på drivet til Alsos-ekspressen. Jeg måtte hente meg inn litt og snylta på et par rygger mens jeg falt stadig lengre bak i feltet. Jeg unngikk heldigvis den verste posisjonskrigen denne gangen, men Synne fikk føle det på kroppen. Flere slag, spark og en runde med tap av badehette og briller kosta henne en del tid på svømmedelen – hun kommer sterkere tilbake der.
Gjennom skiftesona går ting greit og det blir ikke det kaoset jeg hadde frykta i forkant – litt slalåm mellom rekkene må man tåle. En funksjonær stod og kauka mens han gestikulerte med henda, så jeg gjorde som han sa og kom meg raskt ut på sykkeletappen. Synne opplevde en befolkningstetthet i skiftesona på lik linje med Bangladesh samt manerer henta fra Jungelboken, hvilket gjorde denne til en mindre positiv opplevelse.
Ut på syklinga kjente jeg med en gang at jeg hadde dagen. Jeg åpna som vanlig alt for hard, og føk forbi 4-5 konkurrenter relativt tidlig. Etter ca. 12 km fikk jeg selskap av en temposterk Haugesundsrytter. Jeg la meg bak, slang ut snøret og la meg på 10metern. Derfra og ut lot jeg han gjøre jobben med å dra oss opp til henholdsvis 2. og 3. plass. Vi hadde lederen i kikkerten og jeg ble mer og mer sikker på at det var Alsos som lå i front og watta. Det er først godt ute i sykkeletappen jeg begynte å legge merke til de naturskjønne omgivelsene ute på Jæren. Løypa var aldri flat, men slynget seg over små åsrygger i terrenget. Dette gjorde det relativt lett å holde farta oppe i de 21 kilometerene. Da jeg så på klokka at vi begynte å nærme oss løpinga slapp jeg litt opp. Haugesundsrytteren fikk en liten luke, og inn på siste langstrekket kom også 2 travere forbi.
Så var det over på løpinga. Jeg fulgte min vante plan der jeg gir alt fra start. De foran meg forsvant likevel raskt, og det føltes som å løpe med bremsene på. Løypa gikk nedover til Bryne sentrum, der vi skulle inn i 4 små runder. Familien Osaland stilte mannsterke med både lokale og tilreisende bidrag til heiagjengen. Det var ekstra moro å løpe forbi svingen der de stod å heia oss fram –takk til dere! Nede i sentrum var det også mange andre som stod langs med løypa, og det var veldig artig å løpe rundene der. Det at vi møtte deltagere som lå en eller flere runder bak var også motiverende, selv om det ble vanskeligere å holde oversikt på plasseringa si. Jeg økte tempoet litt på sisterunda, men sparte også litt ettersom jeg trodde vi skulle løpe opp i et høybygg etter målgang (som en slags seiersrunde). Da jeg passerte målseglet så jeg at dette ikke gjaldt oss. Jeg fikk i ettertid vite at denne sjarmøretappen kun gjaldt de som stilte på olympisk distanse. Dette kunne vært presisert bedre i racemanualen og eventuelt også på racebriefen. Etter målgang var det heller ingen servering, og man måtte selv fikle fram en deltagerskjorte fra kassene som lå slengt i målområdet.
Premiesermonien var en artig opplevelse, da både undertegnede og frøkna stakk av med hver sin medalje. Stor stas å bli norgesmester selv om det kun var 8 som stilte til start i min aldersgruppe 🙂 Synne endte på andreplass i sine aldersgruppe.
Alt i alt opplevde jeg BryneTri som et ganske rotete arrangement som bør gjøre noen organisatoriske grep før sin 4. utgave neste år. Når dette er sagt hadde jeg en super dag. Svømmeløypa var veldig proff, sykkeletappen var rask og deilig, og finishen nede i Bryne sentrum scoret høyt på sjarm. Dette arrangementet har absolutt potensiale til å bli fenomenalt bra i fremtiden.