Thomas Riis fullførte en mastergrad i Bygg og miljøteknikk ved Gløshaugen i år, og er jobber nå i Sweco. Han var medlem av NTNUI Triatlon fra oppstarten i 2012 til han begynte i Sweco i sommer.  Tidligere i år brukte Thomas IM Mallorca som oppkjøring til IM Austria, noe du kan lese om her.  IM Austria ble Thomas siste konkurranse som NTNUI-medlem.

Mastern er endelig levert og sesongens store mål er gjennomført; fulldistanse i Østerrike. I triatlonverden er det nemlig slik at det kun er én distanse som regnes som full, og alle andre distanser er forenklinger av denne. Distansen omtales gjerne som en Ironman og går ut på å svømme 3.8km, sykle 180km, og løpe 42.2km. Dette virker naturlig nok avskrekkende for de fleste, meg selv inkludert. Allikevel har jeg drømt om å delta på distansen helt siden jeg startet med triatlon i 2011. Jeg så nemlig Chris McCormack vinne VM i Ironman på Hawaii på TV i 2010, og det var det som inspirerte meg til å starte med triatlon i utgangspunktet. Men det tok altså fem år for meg å gro b****r nok til å melde meg på. Som tidligere hockeyspiller hadde jeg nemlig ikke så mye som ett langdistansefiber i kroppen, så en jobb måtte gjøres først. Etter et utall kortdistanser og seks halv-Ironman var det altså på tide. Og for en opplevelse det ble!

Jeg var så heldig å få dele opplevelsen med tidenes supportcrew, Mathias Strand og Svend Erik Horg. Det er ingen tvil om at dette er de hardeste gutta jeg vet om, og å få ha de med på laget gjorde virkelig en forskjell. Vi dro ned til Klagenfurt via München 4 dager før konkurransen, og det eneste jeg trengte å fokusere på i forkant var å hvile og holde fokus, resten ordnet gutta. Det var godt, for hele byen var snudd på hodet. Atmosfæren var ulik noe annet jeg har opplevd i konkurransesammenheng, og kunne virkelig psyke ut selv den mest erfarne triatlet. I tillegg var temperaturen i området skyhøy hele race week, opp mot 35 grader. Dette, kombinert med lite vind, gjorde sitt til at jeg var relativt nervøs. Jeg tåler nemlig varme ekstremt dårlig, noe jeg fikk smertelig erfare under IM70.3 Luxembourg for et par år siden. Heldigvis hadde jeg værgudene på min side, og på konkurransedagen skyet det til og temperaturen falt til rundt 25 grader. Fortsatt varmt, men langt bedre enn fryktet.

 

Svøm

Svømmingen foregår i den krystallklare, asurblå innsjøen Wörthersee. Temperaturen var helt i grenseland når det gjaldt våtdraktreglementet. Men det ble en såkalt «wetsuit Iegal» svøm, og takk og lov for det. Jeg hadde nemlig aldri svømt 3.8km uten pause før, og satt dermed pris på den ekstra hjelpen jeg kunne få. I likhet med IM70.3 Mallorca var det rullende start på også her. Jeg kom meg derfor relativt stressfritt inn i en god rytme tidlig på svømmingen. De første 1000m hadde jeg en god flyt. Kroppen kjentes fantastisk ut, og jeg følte det var god kraft i hvert eneste tak. Jeg var allikevel klar på at jeg skulle holde igjen en god del på svømmingen, jeg hadde tross alt en lang dag foran meg. Etter hvert fant jeg meg noen særdeles gode føtter å drafte på. Jeg slet litt med å holde føttene rundt de to svingbøyene i løypa, men heldigvis var dette et scenario jeg har vært i utallige ganger før. Noen meter med intens jakt, og jeg var oppe på de gode føttene igjen. Ved andre vending svømte vi tilbake mot land. Vi skulle sikte mot en kanal hvor vi skulle tilbakelegge de siste 800m av svømmingen. Solen sto opp i horisonten, og at jeg ikke kunne se noe som helst, på tross av mørke svømmebriller. Jeg mistet føttene jeg fulgte, og de neste 1000m ble derfor mer utfordrende enn de kunne ha vært. Jeg kom meg imidlertid til kanalen uten de store problemene. De siste 800m er noe av det sykeste jeg har opplevd i en konkurranse. Vi svømte inn i en om lag 800m lang, og 50m bred kanal, som var stappet til randen med tilskuere. Det var et folkeliv uten like, og jeg følte virkelig at jeg ble dratt med i et stemningsdragsug dette strekket. Jeg kom opp av vannet på 1:05:36, og følte meg uforskammet fresh. Kanskje var jeg litt vel defensiv.

 

T1

Jeg var så full av adrenalin at jeg omtrent ikke husker noe som helst av det som skjedde fra jeg gikk opp av vannet til jeg satt på sykkelen. Men jeg husker at det var mye folk. Det kokte i området rundt skiftesonen. En stemning jeg aldri har opplevd maken til. Skiftesonen var lang, og det var mye som skulle med ut på sykkeletappen. Jeg brukte 4:43, noe som ikke var så verst relativt til andre deltagere i min prestasjonsklasse.

 

Sykkel

Deretter bar det ut på sykkel. 180km hadde jeg foran meg. Jeg hadde satt meg et mål om å snitte 2.75 W/kg. Det høres kanskje lavt ut, men for min del var det et ambisiøst, men realistisk mål. Man skal jo tross alt løpe et maraton når man er ferdig. I tillegg hadde jeg satt opp en svært detaljert ernæringsplan. Jeg siktet på rundt 400 kcal i timen fordelt på clifbars, gels, og svak sportsdrikk med ringer. Den siste timen før løp skulle all næring komme fra gel og sportsdrikk. De første 20km var relativt utfordrende. Partiet var paddeflatt, og det var mange syklister å forholde seg til. For meg har det alltid vært viktig å overholde drafting-reglementet, og jeg ble derfor tvunget til å sykle svært ujevnt for å unngå draftfesten mange syklister engasjerte seg i. Sykkeltraséen har totalt ca. 1600m med stigning. Mesteparten av stigningen er fordelt på to relativt lange og bratte bakker, som man må klatre to ganger hver. Nettopp derfor synes jeg det var bemerkelsesverdig at verdensrekorden i et Ironman brand race har blitt tatt i denne løypa. Men på tross av høydemeterene gikk det ganske radig med meg og. Første runde, og 90km, ble passert på 2:37:14. Jeg hadde fulgt ernærings- og pacingplanen til punkt og prikke så langt, og følte meg helt kanon; plutselig var jeg i gang med andrerunden. Under tidligere konkurranser har jeg tenkt at det må være mentalt tungt å skulle sykle enda én runde av 90km, men det var overhodet ikke noe problem da jeg hadde innstilt meg på det på forhånd. Av og til blir jeg overrasket over hva innstilling gjør med psyken. Etter første ordentlige stigning på andre runde kjente jeg at jeg begynte å gå på reservelagrene næringsmessig. Heldigvis hadde det ikke gått så langt at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg justerte litt på planen, og fikk i meg et par ekstra gel i det jeg tror var en kritisk fase i konkurransen. Resultatet ble at jeg følte meg fantastisk de siste 20km. Det føltes virkelig som at jeg fløy inn mot i skiftesonen. Helt på slutten, i de bratteste nedoverbakkene, kom det også en liten regnskur. Det var veldig behagelig, men det gjorde også at jeg måtte holde igjen litt i utforkjøringene. Det var nok dette som gjorde at andrerunden gikk bittelitt tregere enn førsterunden. Jeg kom inn til T2 på 5:17:56 med 2.65 W/kg i snitt.

T2
Beina føltes helt kanon idet jeg kom inn i skiftesonen. Det var en helt utrolig følelse; det var som om jeg kun hadde syklet en rolig timestur! Jeg jogget rolig gjennom skiftesonen for å løse opp litt i muskulaturen. Under skiftingen kastet jeg i meg to salttabletter og smurte en god del smertestillende/betennelsesdempende gel på høyre kne. For selv om kneet kjentes mye bedre ut enn på Mallorca, og jeg faktisk hadde fått løpt litt i forkant av denne konkurransen, så var det fortsatt usikkert om jeg i det hele tatt kom til å klare og løpe hele veien.

Løp

Ut på løp kjente jeg adrenalinet bruse; det var mye folk langs løypa, og beina var fulle av energi. Målet var å snitte 5:00/km. Dette var rimelig hårete mtp hvordan sesongen utarta seg, og hvordan oppladningen var. Jeg hadde bestemt meg for og ikke kikke på klokka før jeg hadde løpt tre kilometer. På denne måten kunne jeg finne en god flyt og rytme uten å bli stresset. Jeg hadde tross alt mange kilometer foran meg. Da jeg tittet på klokka etter tre kilometer ble jeg ganske sjokkert. Jeg følte jeg hadde holdt igjen mye, men på klokka sto det 4:44/km i snitt. Dette var langt i fra bærekraftig. Hastigheten i seg selv er rolig, men som maratondebutant hadde jeg lest mange tips i forkant, og ett av dem var; lett vil bli rolig, rolig vil bli moderat, og moderat vil bli et helvete. Jeg hadde altså ikke noe annet valg enn å roe ned enda litt til. Det klarte jeg sånn passe, og jeg lå lenge rett i underkant av 5:00/km. Det var blitt betydelig varmere, så jeg var sjeleglad for at jeg hadde tatt med meg en god dose salttabletter ut på løpingen. På drikkestasjonene drakk jeg stort sett cola, også supplerte jeg med en gel hver 10km og salttablett hver 7km. Det fungerte lenge veldig bra. Så kom jeg til det punktet hvor rolig ikke føltes rolig lenger. Kilometertidene krøp oppover, og jeg måtte samle meg for å jobbe det ned igjen. Dette var etter ca. 25km, og frem til det hadde det hele gått som en lek. Heldigvis varte det kun noen kilometer, og jeg klarte igjen å holde en habil marsjfart. Så skjedde det. Helvete var løs. Etter 35km møtte jeg bokstavelig talt veggen. Noe så jævlig og! Jeg hadde gått inn i et næringsunderskudd, og etter et par kilometer med mentalt fravær var det for sent; hjernen hadde dårlig tilgang på karbohydrater og shuttet ned. Det tok en kilometer eller to før rutinen i meg slo inn. Jeg kom til en matstasjon og skjønte at jeg kun hadde et valg. I fjor kollapset en kamerat av meg under Trondheim maraton etter 39km som følge av en real næringssmell. Jeg kunne ikke la det bli meg. Jeg gikk rolig gjennom matstasjonen og sørget for å fylle på med raske karbohydrater for alt det var verdt. Samtidig brukte jeg is for å kjøle ned kroppen. Temperaturen hadde steget til rundt 30 grader, og det kjentes godt. Etter noen minutter i matstasjonen startet jeg å jogge igjen. Jeg hadde nå 5km igjen til mål. Disse 5km er definitivt noen av de tøffeste jeg har opplevd. Kneet skrek, kroppen skrek, og i hodet var det en intens maktkamp mellom viljen og de onde stemmene som vil gå, legge seg ned, og gi seg. Jeg er sinnsykt fornøyd med at jeg klarte å komme meg tilbake, og de siste 4km holdt jeg så vidt i overkant av 5:00/km. Å komme inn på oppløpet var en helt fantastisk følelse. Det var ville tilstander på tribunene, været var flott, og jeg kunne skimte målstreken et par hundre meter der fremme. Jeg tror at følelsen av å krysse målstreken var noe av det mest forløsende jeg har opplevd. Og opplevelsen ble ekstra stor da jeg så Svend og Mathias i publikumsmassen.  Jeg kom i mål med en løpstid på 3:33:06, noe som tilsvarer 5:03/km. Den totale tiden ble 10:04:59. Dette var langt bedre enn det jeg kunne forestille meg, og selv om det er nærme 10 timer, så vet jeg at jeg ikke kunne fått ut mer enn jeg gjorde forholdene tatt i betraktning. Det var et optimalt løp på mange måter.

Finish line party
Etter målgang var jeg rimelig redusert. Jeg ble dratt med inn i et telt hvor jeg ble plassert i en stol og fikk en surstoffmaske tredd over ansiktet. Derfra bar det videre inn i et nytt telt hvor jeg ble bedt om å drikke en boks cola før jeg ble ført inn i massasjeområdet. Her ventet 20 min deilig massasje. Deretter ble jeg geleidet inn i matseksjonen hvor jeg fikk servert en god porsjon varm mat. Til slutt fikk jeg dusjet og skiftet før jeg gikk innom ølserveringen på vei ut. Makan til opplegg har jeg aldri vært borti. Det gjorde at jeg følte meg uforskammet fin da jeg møtte Svend og Mathias. Og godt var det, for gutta hadde drukket hele dagen og ville ha med meg på festen. Dermed gikk resten av dagen med til å drikke øl og spise mat. Deltagere har som kjent frem til midnatt på seg til å komme i mål for å få løpet godkjent, og for å høre ordene «You are an Ironman». I den anledning ble det arrangert et «finish line party» i målområdet de siste tre timene før midnatt. Dette er definitivt en av de råeste festene jeg har vært med på. Stemningen var i taket, da utøvere, supportcrew, og frivillige var samlet for å feire. Det er ingen tvil om at Ironman Austria levde opp til ryktet sitt, for de leverte, så til de grader og!