Synne er tredjeårsstudent på medisinstudiet på St. Olavs og har vært medlem av NTNUI Triatlon siden høsten 2015.
I fjor høst fikk jeg spørsmål om jeg ville være med på Ironman Haugesund 2016. Etter flere år med trening til maraton og ulike løpskonkurranser, tenkte jeg at dette kunne være noe for meg og begynte treningen med NTNUI Triatlon. Siden august i fjor har jeg lært meg noe som ligner krål-teknikk, skaffet meg landeveissykkel og trent på overgang mellom de ulike disiplinene.
Norges første studentmesterskap i triatlon fant sted i min studieby, Trondheim, siste helga i april. Det hele startet med Race Brief og registrering på fredagskvelden.
Tidligere i høst hadde NTNUI triatlon holdt en liknende konkurranse hvor jeg hadde stilt etter noen uker med målrettet trening. Etter en vinter med mye trening gledet jeg meg til å, forhåpentligvis, kunne se fremgang i alle tre disiplinene.
Kl 06.00 slår vekkerklokka. Frokosten ble fortært, og alt av utstyr dobbeltsjekka før jeg syklet til Pirbadet. Innsjekkingen var senest 07.30; et tidspunkt som tilsier at man må være passe dedikert for å gidde det her. Etter noen imponerende svømmeresultater fra triatlon-veteranene, var det min tur i den fjerde puljen. Mot tre andre gutter fikk jeg presset meg alle de 400 meterne inn til 7:53, og dermed en forbedring på flere minutt siden sist.
Deretter var det felles sykling bort til start- og målområdet på Ila. Temperaturen var mild, men sterk sidevind kunne bli en utfordring på sykkeletappen. Etter en kjapp oppvarming ble vi linet opp til start som om vi skulle inn i T1. Jeg startet i underkant av to minutter bak flere av de andre jentene. Stemningen i gjengen som stod og venta på start var god, virkelig god! Sykkeletappen startet seigt i det jeg ble forbipassert av to menn i første motbakke, men i det jeg fikk ordentlig fart på beina og plassert henda i tempostyret; da begynte moroa. De ti kilometerne til vendingen gikk unna, med innhenting av jentene og kun en som forbipasserte meg. Fra vending og tilbake visste jeg at siste del var nedoverbakke, så jeg ga alt jeg hadde. Problemet med nedoverbakken var vinden, som ikke tidligere hadde vært noe problem, men som nå var såpass sterk at farten stagnerte og jeg fikk ikke samme pulsnedgang som håpet.
T2 hadde alt: idiotsikker merking, oppdatering om konkurrentene og mange oppmuntrende heiarop. Bena føltes lette i det jeg startet, men jeg følte at jeg ikke kom opp i fart uten at pusten klikka. Ansiktsuttrykkene på medkonkurrentene under løpingen var alt fra ekstremt fokusert til store smil, og noen slengte også ut en oppmuntrende kommentar eller en high-five. Jeg tok igjen andreplassen og hadde bare en 40 sekunder opp til lederen da det var 4 km til mål. Farten var på rundt 13 km/t, men følelsen av at det gikk for sakte var tilstede uansett. På vei tilbake til mål for første vending møtte jeg mennene som nå var i gang med sluttspurten, noe som var ganske så heftig. Selv om jeg ga det jeg hadde resten av løpingen, klarer jeg ikke å ta igjen førstemann. Det hele virket nesten surrealistisk ettersom jeg lå an til en andreplass og kom meg i mål litt under ett minutt bak førstemann; det var ganske uventet og føltes sykt bra!
På kvelden var det bankett med burger og premieutdeling, med mange blide og fornøyde ansikter. Hele arrangementet gikk, utifra mine erfaringer, knirkefritt og bar et preg av profesjonalitet, samt treningsglede. Flere sponsorer og Røde Kors bidro også til gode rammer, samt en fotograf som fikk tatt flere blinkskudd. Alt-i-alt et sinnsykt bra gjennomført arrangement, og på toppen av det hele var jeg også fornøyd med egen innsats.