Hovedmålet denne sesongen; IM Kalmar er gjennomført etter 10 måneder med målrettet trening, og alt-i-alt er jeg fornøyd med hvordan det gikk, til tross for at tidsmålene mine måtte skrotes underveis i løpet.

Vi (Jeg, Jørgen og Rune) ankom den ”lyxiga stugan” på Eriksöre Camping søndagen før løpet for å gjøre de siste forberedelsene, samt for å skåne famile og venner for den noe spesielle pre-ironman-oppførselen som gradvis tar overhånd jo nærmere konkurransedagen man kommer. Mandagen gikk med til en kort løpetur på 30min og en 90km sykkeltur i sykkeltraseen på Öland. Tirsdag til torsdag bestod for det meste av kortere sykkelturer, svømmeøkter og litt løping. Mellom treningsøktene ble vi godt kjent med traseen mellom sofaen, kjøleskapet og toalettet i campinghytta. De to siste dagene før løpet var rastløse for de tre fullt oppladede duracell-kaninene i hytta der vi satt å venta på at lørdagen skulle komme. Etter Expo, innsjekking av sykler og transitionbags på fredagen var det bare å innta ”the last meal” og prøve å få et fornuftig antall timer med søvn før klokka skulle ringe 0400 på lørdagsmorgenen.

0300 lørdags morgen var jeg lys våken, prøvde å sove litt mer, men når jeg hørte at de to andre også var race-ready før tiden var det bare å igangsette frokostrutinen. Trøkka innpå en solid mengde mat og drikke før PRLP (Pre-Race-Lubrication-Procedure) ble nøye gjennomført (av erfaring er det IKKE behagelig å løpe maraton med salt/gel/energidrikke i skrittet av en gnissende tri-drakt). Transporten og parkering ved start gikk smertefritt og vi hadde god tid til å gjøre de siste forberedelser før vi gikk mot startområdet for en kort oppvarming. Jørgen, som vanligvis svømmer hakket raskere enn meg og Rune startet litt lenger framme i feltet, mens jeg hadde en plan om å henge på beina til Rune så lenge som mulig i svømmingen.

Startskuddet gikk 0700, et kaos uten like! Heldigvis noe bedre enn i 70.3 Haugesund, men fortsatt mye slossing som gjorde at jeg mista beina til Rune rimelig kjapt. Fant noen lommer etterhvert og kunne fokusere mer på rytme og teknikk. Mye vind, spesielt i den ytterste delen av svømmeløypa gjorde forholdene vanskelig. Hadde heller ingen draft, og ble svømmende alene i store deler av løypa. I de trangeste delene ble feltet presset sammen, og det ble noe mer kontakt. (Ser nå i etterkant at arrangøren skal endre svømmeløypa/start-sekvensen til neste år da flere utøvere fikk i overkant mange slag/spark.) De to rundene med svømming ble avsluttet med et roligere parti inn mot skiftesonen, og svømmetiden ble på 1:12, 1-2 minutter bak målsetning.

Opp av vannet, knirkefritt gjennom skiftesonen og ut på sykkel på under to minutter. Brukte de første 4km av syklingen på å la kroppen finne ut at den ikke lenger ligger horisontalt og at det er beina som skal brukes. Likevel passerte jeg mange utøvere uten å tråkke på noe særlig. Jeg hadde ingen aning om hvordan jeg lå ann i forhold til Jørgen og Rune, men normalt sett skulle jeg ta de igjen på syklingen. På Öland bru passerte jeg Jørgen som sa at Rune sannsynligvis var lenger bak. Flott tenkte jeg, da er det bare sykle jevnt for å få de 15 minuttene forsprang på Jørgen som jeg trenger for å holde unna på maratonen.
Med kraftig vind på rundt 9-10 m/s ble det en litt merkelig sykkeletappe. Normalt sett pleier jeg å kjøre i grenseland hardt i forhold til hva jeg bør, men utrolig nok valgte jeg å holde tilbake i motvinden. Fikk etterhvert god hjelp av en større syklist på landeveissykkel som holdt finfint tempo, og selv med 10m mellomrom merket jeg at det var mye å spare på å ligge i le bak han. På Ölands sørligste punkt, Degerhamn svingte vi østover og vi fikk sidevind, som senere ble medvind. Den konservative kjøringen i motvinden ble de neste milene erstattet med hard kjøring i medvind. Deilig å få gitt litt gass! 🙂

Etter 122km var jeg tilbake på fastlandet og Kalmar igjen for vending. Makan til folkeliv har jeg faktisk aldri opplevd før! Helt fantastisk stemning! Syklingen på fastlandet gikk veldig lett, mye pga at jeg fant godfølelsen og rytmen i tråkket. Fikk tatt en sekundering ned til Jørgen ved nordligeste vendepunkt, hadde da ca 10min ledelse og fortsatt en del km å øke ledelsen på. De siste 30km gikk unna i fint tempo, fram til jeg slo meg til ro i en større gruppe siste 10km. Til min store overraskelse så jeg at Rune lå et par plasseringer foran. Sterk kjøring!

Inn i skiftesonen med relativt friske bein. Ingen antydning til kramper eller andre problemer. En skiftetid på rett over 2min.

Åpnet maratonen i (alt for) friskt tempo. Ved 2km-merket hadde jeg ca 4 blank tempo, og ca det samme ved 6km. Etter ett toalettbesøk kom jeg ut i løypa rett etter han som ledet løpet. Han var da på sin andre runde av totalt tre, så jeg hang meg på. Merkelig var det ingen andre i samme del av løypa, så jeg lå å cruisa sammen med lederen noen kilometer. Hadde også selskap av noen tv-team på motorsykkel, så fikk absolutt mine moments-of-fame! Måtte imidlertid slippe opp etterhvert da beina begynte å protestere litt.
Tempoet gikk gradvis nedover, og jeg måtte virkelig jobbe mentalt for å holde meg løpende. Anslår at første halv maratonen gikk unna på ca 1:30. Den andre halve skulle bli vesentlig tyngre… 100 skritt løping, 10 gåing ble en hyppig brukt taktikk for å holde motivasjonen og tempoet noenlunde oppe. Ble også mye spotting etter Jørgen, som jeg antok holdt et høyere tempo. Hadde jo heller ingen aning om hvor langt bak han var ved T2. Jeg så han imidlertid aldri, og jeg fikk karret meg i mål til en sluttid på 9:44, med en maraton på 3:27.

Sittende på bakken i målområdet med kroppen i nødmodus hører jeg speakeren annonserer ”Jørgen from Norway!”. Jeg ser opp, og javisst, der kom Jørgen løpende over mål, 44 sekunder etter meg. Det var faktisk første gang siden Öland bru at jeg så han i løypa. Skikkkelig gøy å se at så lite kan skille når man snakker om konkurransetid på opp mot 10 timer, og med to utøvere med ulike styrker/svakheter. Etter litt påfyll av pizza og chips i ”Athletes garden” kom Rune også haltende inn i teltet med en sluttid på 10:41, der maratonen stod for nesten fire og en halv time! En klassisk smell, som bekrefter det at Ironman konkurranser krever tålmodighet og erfaring for å mestre 100%.

I etterkant er jeg veldig fornøyd med løpet. En OK svøm, som kunne vært en del raskere ved normale forhold. Syklingen tok ca 20-30 min lenger enn planlagt, men når beste sykkeltid var på ca 4:30 sier det sitt om vindforholdene. Maratonen skulle jeg helst ha løpt litt raskere, ned mot 3:15. Nøkkelen ligger nok i å få løpt mer kontinuerlig gjennom hele vinteren.
Arrangementsmessig var Kalmar veldig godt gjennomført. Mange drikkestasjoner med smilende frivillige og bra service. Athletes garden var også en skikkelig bra ting, med ubegrensa mengder pizza og annet digg 🙂 Har jo tidligere løpt oppløpet på indre kai i Haugesund 70.3 med gåsehud, men stemingen i Kalmar slår faktisk alt annet jeg har opplevd! Nesten 5km av de tre 14 kilometersrundene vi løp på maratonen gikk inne i Kalmars gater som for anledningen var fyllt til randen av glade svensker! Kalmar: vi sees nok igjen om noen år 🙂