Lørdag 14. september var det mange som prøvde seg på TriSprinten for aller første gang, og én av dem var Andreas Wathne. Andreas er nye i triatlongruppen nå i høst, og mye kan tyde på at dette er en vi kommer til å se mye til i tiden fremover! Med solid utholdenhetsbagrunn, stor treningsvilje og godt humør, har han allerede vært med på bidra til et enda bedre treningsmiljø i gruppen. Her kan lese hvordan han opplevde sin første deltagelse i TriSprinten.

Årets trisprint var et meget vellykket arrangement. Gjennomført problemfritt og godt tilrettelagt for alle typer triatleter.

Som relativt ny triatlet, og ny i Trondheim, hadde jeg egentlig ikke tenkt å melde meg på Trisprinten. Med bakgrunn fra toppidrett og baneløping følte jeg ikke at formen var tilstrekkelig til å delta på konkurranse. Etter sommerferie, fadderperiode og den obligatoriske forkjølelsen etter fadderperioden, hadde alt som heter kondisjon og styrke fått seg et solid slag i trynet. Allikevel fikk min bedre halvdel meg til å melde meg på. Så da gjorde jeg det og prøvde for en gangs skyld å sette konkurranseinstinktet til side. Trisprinten er et morsomt arrangement med lav terskel for å delta, så det måtte jo være den perfekte arenaen å starte i. Lørdagen kom og jeg sto opp rundt 0600 for å få i meg en god frokost å gjøre meg klar til svømming.

Været ute var skikkelig dritt, rundt 8 grader, stiv kuling og store mengder nedbør. Inne på Pirbadet var det derimot strålende sol, rundt 25 grader og høy luftfuktighet. Klorlukten hang i luften, og konkurranseinstinktet som var satt til side bestemte seg for å gjøre sin entré. Da jeg sto på kanten ble alle tanker om at dette bare var gøy, borte. Dette var så klart blodig alvor. Det kjentes i hvert fall slik ut. Det faktum at jeg meldte meg på med en forventet svømmetid langt over min nåværende form, gjorde ikke situasjonen bedre.

Startskuddet går og det svømmes i et forrykende tempo. I omtrent 100 meter. Da er det stopp i både skuldre, rygg og bein. På dette tidspunktet var det bare å holde tempoet inn de siste 300. Det hele endte på tiden 05:50, som ikke var helt forferdelig etter tre måneder på land.

Det er rart hvordan 400m og 6 minutter hard jobbing kan tappe kroppen for energi. For å gjøre meg klar til sykkel og løp, spiste jeg en dobbel brødskive med «snickers» og en banan. Deretter bar det videre til Ilsvika, der sykkel- og løpsetappen skulle foregå. Ved ankomst så det hele meget profesjonelt ut. Speaker-telt, gressmatte, sykkelstativ, Røde Kors, og kjegler og piler i veien. Alt lå til rette for en skikkelig bra konkurranse.

Etter et kjapt Pre-Racemøte, stiller vi oss opp etter jaktstartprinsippet. Her skal det startes med differansen på svømming, og det skal simuleres at vi kommer opp fra vannet. Jeg starter vel her på rundt 10. plass totalt. Værgudene er med oss, og solen vi hadde inne på Pirbadet skinner så vidt gjennom de ellers grå skyene på himmelen. Sykkeletappen går i tillegg litt i le for den kraftige vinden. Beina kjennes bra ut og jeg er klar.

Ut fra start løper jeg barføtt til sykkelen. Transissions er noe jeg aldri har trent på, men denne går overraskende bra. På med sko, briller og hjelm. Jeg hadde lagt frem hansker, men tar en ultrarask beslutning om å droppe dem. Jeg sykler nå i tri-drakt, kompresjonslegger (bare for varmen sin del) og langermet superundertøy overdel. Dette var perfekt bekledning som ikke ble for varmt eller kaldt. Ut fra T1 har jeg allerede klatret en plassering totalt. I første bakken kjører jeg forbi enda en. Jeg føler meg sterk her. Helt til neste bakke. Her blir jeg tatt igjen av et par som kommer i en hinsides fart bakfra. Psyken kjenner litt på det å bli tatt igjen, men jeg klarer å holde fokus på meg selv. Mot vending på Flakk er det lett motvind, men jeg føler jeg klarer å holde greit tempo. Etter vending blir fokus på å telle ned på kilometere. Jeg klarer også å holde avstanden til en av dem som kjørte fra meg, slik at jeg ikke tapte mer til han.

Inn i siste bakke er det lite kraft igjen i beina, og jeg må gjentatte ganger opp å stå. Det kommer et lite smil når jeg passerer toppen, og vet at det bare er nedoverbakke til mål. Inn til T2 er beina stive. Det kjennes at kroppen ikke er vant til sykling, og spesielt ikke etterfulgt av løping. T2 går også overraskende fort, og jeg stamper ut på løpeetappen. Her tar jeg igjen han foran meg etter cirka 1 km og fortsetter å holde tempoet oppe så godt jeg kan. I løpeløypen ser jeg for første gang hvor mye jeg tapte på sykkeletappen. Det er en liten psykisk knekk å se avstanden opp, men jeg har i hvert fall funnet ut at jeg må bruke vinteren på å jobbe med sykkel.

Det begynner å nærme seg mål, og med cirka 400m igjen sier kroppen stopp. Kjernemuskulaturen låser seg som et kraftig sting/hold, og jeg sliter med å puste. Akkurat når jeg skulle sette inn siste spurten… Jeg får humpet meg inn i mål på en 6. plass, og det får være godt nok som en start.

Alt i alt et meget morsomt, godt planlagt og gjennomført Triatlon. Spesielt i år var en egen para-klasse, som er meget bra initiativ, som sikkert vil få større deltakelse i årene som kommer. Det er en fin arena til å teste formen, prøve ut triatlon, og til og med konkurrere mot Norseman topp 10-deltakere 😉.