André Navjord er den mest meritterte utøveren vi har i klubben per i dag. 2016 var året der André rykket til de første 100 meterne på Trondheim Maraton. Siden har alle bare sett ryggen hans. 4. plass i VM Ironman Kona Hawaii 2018 (9:13) og 2. Plass NM langdistanse 2018 er bare noe av det André har rasket med seg i løpet av de siste årene. De aller fleste ligger ofte likt med Navjord i konkurranse, i hvert fall helt til starten går! André har også i 2018 vært leder for NTNUI Triatlon, og med sine gode treningskunnskaper hevet han nivået på treningene betraktelig. Navjord’s største drøm var Norseman. Og Norseman fikk han!

Bildene er tatt av: Marianne Navjord, Jonas Støre og Andreas Sandnes Olsen.

Siden jeg første gang hørte om denne utrolige konkurransen har det gått omtrent ti år, jeg har tatt lodd for å få delta seks ganger og hvert år har frustrasjonen over å ikke få delta på Norges triatlonflaggskip blitt større og større. Den rimelig sterke 2018-sesongen min gav meg endelig muligheten: Norseman-beistet skulle til slutt beseires! Sammen med de ypperste utøverne fra nyvinningen XTri World Tour fikk jeg plass på startstreken til det første VM i ekstremtriatlon, arrangert med fem minutters forsprang på det ordinære Norseman-feltet.

Siden jeg fikk mailen med invitasjon til Norseman har det gått omkring ni måneder, og fryktelig mye kan skje på den tid. Jeg har fått gjort gode forberedelser, kjørt fort på Halv-Fet Triatlon, tatt en etterlengtet seier på fjerde forsøk på Hemne og blitt en betraktelig bedre løper sammen med Strindheim. Men aller viktigst: Jeg har nesten rukket å bli far! August blir den råeste måneden i livet hittil, der Norseman bare var vorspielet. Med et nytt perspektiv på livet var det veldig fint å ankomme Eidfjord med innstillingen om at jeg skulle få oppfylt en livslang drøm sammen med det råeste startfeltet i konkurransens historie, samtidig som jeg hadde lave skuldre fordi det er så mye mer som skjer i livet akkurat nå.

I mine øyne er ikke det mest spesielle og ekstreme med Norseman det potensielt iskalde badevannet, høydemeterne på sykkel og løp eller været over Hardangervidda. Det er at en er avhengig av å ha med sin egen supportbil med tilhørende crew. Man kan altså ikke gjøre det alene. Jeg hadde med meg et herlig crew bestående av onkel Roy og Jonas. Jonas har hatt booka plass i teamet siden før første lodd ble tatt i 2012. I tillegg hadde jeg henta inn Gaustatoppen-ekspertise i x-NTNUIerne Synne og Eivind som medløpere mot mål. Som en bonus fikk jeg med fotograf, journalist fra lokalavisa og road trip-selskap i Andreas samt at resten av familien kom meg i møte som tilskuere og ikke minst støtte til etter konkurransen. Sist, men ikke minst: For at jeg skal få gjøre det råeste som går an innen selvrealisering i Norge måtte Guro være i form og ikke minst sende meg avgårde land og strand rundt til tross for at det var under fire uker til termin. Hun er min største helt. Et enormt apparat skal altså i sving for å få en enkelt utøver gjennom det her, og de fortjener så mye mer takk enn et avsnitt på en race report på nettet kan gi dem.

Så: over til konkurransen. 3,8 km. svømming inn til Eidfjord. 180 km. sykkel over 3000 høydemeter, fra Eidfjord via Hardangervidda og Geilo til Austbygde. 42,2 km. løping fra Austbygde, rundt Tinnsjøen og til slutt 1750 høydemeter opp på Norges mest kjente haug med stein: Gaustatoppen

Klokken 02:20 kjørte en tilsynelatende meget opplagt gjeng fra Kinsarvik camping etter et par dager med Maxi-Yatzy, sykkelskruing, skjitprat, carb loading, kaffedrikking og minimalt med fysisk fostring som oppladning til konkurranse. Etter en liten halvtimes kjøring ankom vi Eidfjord, fikk parkert og tatt ut sykkelen og rusla bort til skiftesona der sykkelen skulle sjekkes inn før vi gikk på ferga som tar utøverne til start 04:00. Det var en enorm opplevelse å endelig få oppleve nervøsiteten og engasjementet som oppstår midt på natta når det begynner å lukte neopren, tigerbalsam, kaffe, port-a-potty og fergedrivstoff på brygga i Eidfjord. Endelig skal vi få gjort unna fergeturen og ikke minst hoppet ut i den bekmørke fjorden like før start. Det ble en runde i dokø, litt nervøs småprat med de to andre NTNUIerne og oppsuging av den deilige stemninga blant alle oss på bildekket på ferga. Det var åpenbart at det eneste de fleste visste var at de hadde en lang dag i vente.

Deltakerne i VM-feltet ble 04:40 stilt opp fremst for å hoppe ut i fjorden. Etter et 2-3 hopp fra stupebrygga i Theisendammen var jeg ikke nervøs for at briller skulle falle av eller at jeg skulle fortsette å synke ned etter hoppet, så det var bare å få det unnagjort. Vannet var nesten skuffende varmt der det slura mellom 16 og 18 grader i dagene opp mot løpet, og vi fikk oss enda en positiv overraskelse da vi ankom startstreken etter 200 svømmemeter bort fra ferga: Vi drev innover mot mål. Vi ville altså få medstrøm i tillegg til at det var meldt det beste Norseman-været noensinne. Da startskuddet gikk kom jeg avgårde på beina til de to som ganske nøyaktig 10 timer senere skulle spurte om seieren 226 kilometer lengre ut i løypa, men det var utopi at jeg skulle henge på dem og gruppa deres måtte få lov til å gå avgårde. Noen hundre meter ut i løypa snudde jeg meg bak og så at jeg taua på en gruppe, noe som ikke er så interessant å gjøre all den tid alle disse var konkurrenter. Siden jeg da brenner av krefter jeg får meget god nytte senere på dagen bestemte jeg meg for å legge meg godt pakka inn i gruppa og satse på at de i front loste oss inn i et anstendig tempo. Den taktikken funka perfekt og jeg innså da vi ankom den eneste svingen i løypa at jeg lå an til å svømme på under en time, og det uten å føle at jeg hadde brukt noe i nærheten av så mye krefter som jeg gjør når jeg desperat prøver å henge på Sondre en onsdagsmorgen i Pirbadet. Job well done, opp av vannet på 57:30 og i 14. posisjon på skuddhold til mange av de nærmeste konkurrentene.

T1 er min sterkeste disiplin i triatlon, og med dagens nest beste skiftetid hadde jeg lagt tre av de som var foran opp av vannet bak meg allerede før vi hadde kommet oss på sykkelen. Om noen vil ha hemmeligheten: Ha færrest mulig gjøremål i skiftesona og ha med deg en god onkel inn for å hjelpe med startnummerbelte, sykkelcomputer, lys og refleksvest.

Etterfulgt av T1 kommer sykkeletappen, drøye fem timer med tett og intim dans med mitt favorittleketøy: Den gamle og trofaste Cervéloen. Etter den årlige bursdagsgave-sykkelservicen fra onkel Roy var hun i sitt livs beste tilstand tross at hun begynner å nærme seg pensjonsalder. Alt lå til rette for å gi litt for mye gass inn i dagens første og også lengste stigning. De drøye 1200 høydemeterne opp til Dyranut og Hardangervidda gjøres unna i løpet av sykkeletappens første 36 kilometer. Med wattmåler på sykkelen er det lett å legge opp til en optimal pacing-strategi på sykkel, men så enkelt skal en ikke gjøre det for seg selv. Motivert av at jeg jevnt plukka konkurrenter oppover bakken sprengte jeg Watt-taket jeg hadde satt for meg selv og fikk betale for det andre halvdel av sykkelturen. Heldigvis skjønte jeg tidlig nok at jeg måtte justere for å ha litt løpebein igjen, og jeg skjerpa meg selv om det røyna på etterhvert. Med upåklagelig langing og kommunikasjon med support-crewet fikk jeg levert det jeg trengte av drikke underveis og fikk til og med servert ei flaske med rødcola som premie på toppen av dagens siste stigning. Med Jonas på logistikk og onkel som sjåfør og langer var det bare å få jobben gjort og komme seg trygt inn til skiftesonen i Austbygde etter mitt livs feteste sykkeltur.

I T2 var hele gjengen samla. Mamma, pappa og lillebror hadde slått seg på lag med supportteamet og stod og heia meg frem derfra og hele veien til mål. Det var bare synd jeg hadde så dårlig tid på å få på meg sokker, sko, caps og briller. Etter en anstendig innsats i skiftesona bar det ut til fots for å starte på det avsluttende maratonet. Det er utrolig at en kan åpne så raskt og tenke at det er bærekraftig når en vet en skal bruke over fire timer på løpeturen. Det slår dog ikke feil, spesielt ikke når en er godt fornøyd med sykkelturen og grunnet den plutselig tror at en hadde hørt hjemme i langdistansefeltene under helgas NM på Hamar. Første kilometer gikk godt under skjema til å løpe maraton på tre timer, så jeg skjønte jeg at jeg måtte justere.

Fulldistanse-triatlon er et waiting game. En vet at det vil gjøre vondt i god nok tid før mål, så det er bare å gjøre jobben og være avslappet så lenge som mulig. For min del begynte slitet etter omkring 15 km. på løp, altså litt for tidlig men heldigvis med under 50 minutter igjen til bakken tok til og jeg visste jeg da ville få bruke litt andre muskler. Familien hadde kjøpt inn isbiter til å ha i drakta, Jonas hadde skaffa mer cola og pappa sekunderte ivrig både fremover og ikke minst bakover der jeg snart skulle få besøk av en hyggelig skotte og en kanadier som kom i godt driv. Med kilometertider som jevnt og trutt krøp oppover ble det viktig å sette seg delmål underveis, og med drøye 20 kilometer løpt kom endelig fjellet jeg har drømt om i så mange år til syne. Derfra gikk ikke tida så verst fort inn i Zombie Hill, de legendariske første syv kilometerne av stigningen opp til Gaustatoppen.

Med kilometertider mellom 7:30 og 8:00(under 8 km/t) får en god tid til å studere asfalten oppover stigningen som er over 9% i gjennomsnitt, og det ble en kamp å klare et av mine store mål for dagen: Å holde meg løpende hele veien. Godt hjulpet av jevnlige colaserveringer, heiarop og til slutt ivrig roping og stortrommespill av de legendariske og antakelig godt påseilede Boys On Bikes kom jeg meg opp til sjekkpunktet der supporten må sette seg i en buss og en blir overlatt til seg selv og sine egne tanker. Det er lov å ha en som løper med seg herfra men vi valgte å spille Synne-kortet først fra de siste fem kilometerne på “sti” opp til toppen. Her prøvde jeg meg på en lakrisbåt som kom rett ut igjen og fortsatte heller å jevnlig fylle på med kalorier og koffein i flytende form. Disse fem ensomme kilometerne gikk farten litt ned, men jeg klarte likevel å kvitte meg med kanadieren som hadde henta meg den siste kilometeren av det bratteste partiet. Det var en deilig følelse å vite at om jeg ikke sprakk fullstendig ville jeg sikre en topp 10-plassering i det første VM i ekstremtriatlon, men samtidig var det tid for å begynne å grue seg til toppstøtet fra Stavsro til topps.

Å si at veien opp til Gaustatoppen er en sti er en fornærmelse mot alle de nydelige T-merkede stiene vi har i dette landet, men det har likevel rukket å bli noe av det mest ikoniske en finner i triatlonverdenen. I løpet av det siste året har jeg fått oppleve NM-medalje, Ali´i Drive og The Energy Lab, og den siste biten opp mot toppen matcher disse lekende lett på gåsehud-skalaen. Jeg valgte å heller safe plassering enn å prøve meg på å få best mulig tid opp bakken. Å få hammeren oppover her så vi konsekvensen av da vår egen Hans Christian omtrent samtidig som jeg begynte på bakken knuste Allan Hovda på de siste få hundre meterne, og jeg ville ikke risikere å ryke på noe lignende. Synne fikk sjekka inn sekken og hev seg på hjul der jeg småjogga opp mot der stien virkelig blir bratt og de stusslige forsøkene på løping går over til det som føles mer som fjellklatring mot slutten av en så lang dag. Oppover fjellet fikk jeg ingen rapporter på at noen nærma seg bak og jeg kunne virkelig nyte avslutninga av en helt rå dag og opplevelse. Mot toppen tok jeg igjen resten av teamet som akkurat rakk å slenge seg med på den siste biten, og å få oppfylt en sånn drøm sammen med dem og med familien ventende på toppen var en helt absurd og utrolig opplevelse.

Med fasit i hånd sitter jeg igjen med ei svart t-skjorte, 10:46:30 i sluttid og en niendeplass i et råsterkt og meget celebert selskap, og at den første helga i august ble et perfekt vorspiel til den mye råere prestasjonen Guro skal gjøre mot slutten av måneden. Helt til slutt vil jeg takke alle som bidrar til at jeg skal få lov til å være en ganske god mosjonist: Guro, familien, treningspartnere, venner og de som bidrar litt økonomisk. Tro meg, jeg er dere evig takknemlig.

Om du vil se mer herlig og inspirerende footage fra årets Norseman, kan du sjekke ut linkene som ligger under:

BBC-innslag: https://www.youtube.com/watch?v=W0U5sXj_2Xw

Race recap fra arrangøren: https://www.youtube.com/watch?v=NdaSAQiNtfA&t=168s

The GTN Show: https://www.youtube.com/watch?v=j9TmdDj9UMM