Sondre er en av de mest rutinerte utøverne vi har i klubben. Med en fortid i Bergen Triathlon Club og sine tre år i NTNUI, har han vært med på å prege både treninger, konkurranser og det gode miljøet i gruppen. Målrettet trening gjennom vinter og vår fikk sin ultimate test under Swedeman Xtreme Triathlon 2019. Og ekstremt var det: 3800m svømming (avslutning inn i en foss) – 205 km sykkel (rullende svensk landevei) – 41 km løp (to fjelltopper, totalt 2600 høydemeter).

At jeg meldte med på Swedeman skyldes nok mye at jeg var med som support for Simon ifjor og fikk være med på den fantastiske dagen han hadde da. Så når jeg igjen ikke fikk plass på Norseman, gikk det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å gi Svenskene en sjanse.

Fredag stod vi relativt tidlig opp for å sjekke svømmestarten. Svømmestarten var ganske nydelig bortsett fra de store hordene med mygg som gjorde en god innsats med å redusere det høye nivået med røde blodceller på oss topptrimma atleter. Det var veldig langgrunt og en måtte løpe 150 meter før en kunne begynne å svømme. Jeg og Kjetil øvde også på ”dolphine dive” fra der det ble for dypt vann til å løpe, men nok til å stupe ved å sparke fra i bunnen. Resten av dagen ble brukt til avslapping, spising av pasta, race brief og klargjøring av utstyr.

Lørdag stod vi opp kl 2:30, fryktelig tidlig der altså. Jeg tvinga ned litt havregryn og sportsdrikk, mens jeg venta på at kaffen skulle bli klar. Ca en time senere var det en spent gjeng som satt seg i bilen og kjørte ned til Holliday Club. Kl. 4 satt vi oss på bussene som skulle ta oss til svømmestart. Det var en rimelig trykket stemning for å si det mildt. Nesten som vi skulle ut i krigen.

Da startskuddet gikk løp jeg utover den grunne strandbanken, helt til det var dypt nok til å begynne med ”dolphine diving”. Det gikk veldig bra og jeg så bare en person litt til høyre for meg. Steike jeg leder, rart at ingen andre var mer ivrige i starten tenkte jeg. Like etter kom det en opp på siden og jeg prøvde å ligge meg på beina hans, men merket med en gang at det gikk litt for fort. Til første bøye havnet jeg sammen med han som låg langt til høyre for meg. Det virket som vi svømte helt likt, så jeg la meg på beina hans for å prøve å spare litt krefter. Mot slutten begynte jeg å kjenne det stramme seg i ene låret, og jeg ba til høyere makter om at ikke krampen skulle sette inn før jeg var oppe av vannet. Det gikk heldigvis greit, men da jeg skulle bøye meg ned og ta på skoene som Simon stod med ved vannkanten kom krampen. Jeg måtte strekke ut mens Simon febrilsk prøvde å ta på meg skoene. Etter litt kluring bar det opp den bratte bakken til T1. Tida på svømminga ble 55:17.

Jeg hoppa på sykkelen ved godt mot som nummer 3 og tråkka i vei mot Åre. Det gikk ikke mange kilometerne før jeg tok igjen nummer 2. Jeg tenkte jeg var litt for ivrig, men så at watten bare var litt over planlagt, så jeg dunka rett forbi. Det var også ganske kaldt i starten, siden jeg i min iver i T1 bestemte meg for å droppe jakke. Klokka var bare 6 nå så temperaturen steg for i takt med sola. Litt etter Åre kom det en Finne susende forbi. Han sykla så fort at jeg ikke engang vurderte å henge meg på. Litt etter kom Frode Jermstad (dagens vinner), og jeg prøve å ligge meg på 10 meteren. Det gikk greit en periode, helt til han bestemte seg for å kvitte seg med meg i en bakke.

• 

Rundt 70 km kom det en ny forbi. Det virka ikke som han sykla mye fortere enn meg, så jeg bestemte meg for ligge meg på 10 meteren. Han hadde bra tempo som jeg måtte jobbe litt for å følge, men jeg følte det var vært de ekstra wattene jeg måtte ligge ned. Mens jeg lå der begynte pissetrangen for alvor å melde seg. Jeg tenkte på anmodningene fra André om bare å la det stå til på sykkelen, og dermed holde den fine ryggen jeg lå bak. På den andre siden er det ikke lett å sykle å tisse samtidig, så jeg kom mest sannsynlig til miste mannen foran uansett om jeg stoppa eller ikke. Det endte med at jeg stoppa litt etter 100 km og så ikke den ryggen igjen før langt utpå løpinga.

Jeg fortsatte med den rullende bufféen bestående av sportsdrikk, gel, bar, cola og redbull. Jeg følte jeg holdt meg til næringsplanen, men fikk stadig beskjed av TM å få i meg mer drikke. Langingen fra support teamet var upåklagelig, men kommunikasjonen når de kjørte forbi var ikke like lett. Jeg ropte ”HÆÆ” flere ganger hver gang de prøvde å si noe fra bilen. Alt jeg hørte var susingen inni tempohjelmen. Etter løpet hadde jeg også fått vite at de hadde blæsta for fullt noen av mine favorittsanger ved flere anledninger, uten at jeg hadde hørt en drit. Etter rundt 120 km svinget vi tilbake mot Åre og vinden snudde til side med. Jeg begynte å merke kjøret i beina, men verre var nok nakken og skuldrene etter timer i tempobøylen. Etterhvert begynte jeg å glede meg til hver motbakke da jeg kunne reise meg opp og strekke ut ryggen. Jeg så ikke noen flere konkurrenter før den siste lille bakken opp til T2 ved Åre Björnen. Jeg tråkke lette gir oppover for å gjøre meg klar til løpingen, mens han bak meg dunka til som om han trodde det var mål ved T2 (noe han skulle få svi for senere). Syklinga på 205 km gikk unna på 5:48:56 og 35,7km/t i snitt!!

Dagens raskeste T2 gikk unna på 1:36 (til og med #skiftesonekongen André skulle slitt med å slå den), og jeg løp ut som nr.5. Jeg begynte rolig på tunge bein bort mot første fjell. Etter bare 3 km begynte det å stige noe voldsomt og pulsen gikk rett til værs. Selv om jeg for det meste gikk var det veldig tungt for slitne lår. Jeg følte det gikk sakte og så heller ingen av dem foran, dermed begynte negative tanker å krype inn i topplokket.

Mot toppen av Åre Björnen fikk jeg endelig øye på en konkurrent. Det viste seg å være Finnen, og han var skikkelig i kjelleren. Det gjorde mye med egen moral å se at det faktisk ikke gikk så seint og at andre slet mye mer. Når det bikka over toppen var det i starten bratt og dårlig sti og noen partier med snø. Etter hvert slakte det ut og jeg fant en fin flyt på den tekniske stien. Så det gikk ikke lenge før jeg henta inn en konkurrent til og så enda en. Jeg trodde da jeg lå på 4.plass, men når jeg møtte en svensk heiagjeng fikk jeg beskjed om at jeg lå på 3.plass. Det ga en skikkelig boost og jeg følte med som en ”million dollars”.

Ved Froa, etter 19 km, møtte jeg Simon, TM, Malene og Stine ved matstasjonen. Jeg fikk påfyll av drikke og var kanskje for ivrig på å komme meg videre? (I etterpåklokskap burde jeg nok ha tatt litt mer næring og drikke her). De sa at nr.2 var 8 min foran og så sliten ut, og jeg øyna håp om å sikre meg en Norseman billett (de 2 første blir automatisk kvalifisert til Norseman året etter). Simon ble også med som hjelpeløper herfra til mål. Jeg begynte virkelig å merke det i beina nå, men klarte å holde en grei fart nedover og på flaten. Når vi kom ned på andre siden, var det fortsatt 5 km med litt opp og ned til T2A. Når vi kom til sumpområdet som er ca 1 km langt begynte det å gå seint. Jeg måtte for det meste gå, og jeg merka at magen begynte å bli uggen. I tillegg fikk jeg øye på en konkurrent bak, noe som igjen førte til at de negative tankene kom tilbake.

Inn til T2A hadde jeg akkurat blitt tatt igjen av han som var bak. Han gikk bort til matstasjonen, men Simon sa at vi først burde gå bort å få kontrollere utstyret i sekkene siden vi uansett måtte stå der i 2 min. Vi ble ferdig på 1 min og jeg kunne gå til matstasjonen og spiste litt chips og cola det neste minuttet. Dette geniale trekket av Simon førte til at vi gikk ut 30 sek før han som kom inn rett før meg. TM var også giret og trodde han var vitne til det som skulle bli en ”epic battle” om 3.plassen. Det gikk dessverre ikke mange hundre meterne oppover slalåmbakken mot Åreskutan før denne tyskeren tok meg igjen. Han gled fort ifra og motet sank nok en gang. Nå begynte jeg også å bli småkvalm og det ble vanskelig å få i seg noe næring. Etter Simon gav meg noe godteri og en slurk redbull holdt jeg på å brekke meg. Dermed forstod jeg at det kom til å bli en lang tur opp siste fjellet.

Etter omtrent 2 timer og med en solid næring smell kom jeg til toppen. Der møtte vi en alt for blid TM som prøvede sitt aller beste for å motivere enn svimmel , trøtt og sliten Sondre ned siste kilometeren til mål. Jeg karra meg over målstreken på en meget respektabel 6.plass med tiden 12:41:44 (5:50:53 på løp).

Etter å ha fått summet meg noen dager med pakka lår og generelt vonde bein, må jeg si meg veldig godt fornøyd. Jeg angrer i grunn heller ikke på at jeg gikk for 2.plassen, selv om det nok gjorde at smellen kom litt tidligere enn forventa. Swedeman er uansett en fantastisk konkurranse som jeg nå har opplevd som både support og utøver. Svømmingen er magisk, syklingen rask og løpingen brutal. Så for de som drømmer om å delta på Norseman, men aldri får plass (som meg), byr Swedeman på en vel så ekstrem konkurranse.