André er kommende andreårs lærerstudent ved Rotvoll. Han har vært medlem av NTNUI Triatlon siden høsten 2015 og har drevet med triatlon siden 2013. André har ambisjoner om å ta steg som triatlet ved siden av studiene i årene fremover, men har gått fra «idrettsutøver som går på skole» til «student som driver med idrett» i løpet av de siste årene. Sunnfjord Triatlon var André’s første konkurranse for NTNUI Triatlon.

Etter endt eksamen fant jeg veien til Jølster for et par feriedager hos dama (Trondheims kjærestegaranti leverte også for mitt vedkommende, ja) og oppladning til Sunnfjord Triatlon. Konkurransen ble arrangert for sjuende gang, med både kort og lang løype, samt lagkonkurranse. På startlista sto det 200 utøvere, klare for å gjøre sitt ytterste. Undertegnede var påmeldt olympisk distanse, en perfekt oppladning til Haugesund og sesongens hovedmål to uker senere.

Dagene før konkurransen ble brukt til rekognosering i konkurransetraséene, omvisning i noen av de mange fjellene Sunnfjord har å by på, og ikke minst mye restitusjon etter en kjip eksamensperiode. Det var derfor litt ekstra befriende med en lavterskelkonkurranse som ikke krevde mer enn at man møtte opp en liten time før start, men der arrangøren likevel leverte helproft hele dagen gjennom!

Etter vårens mange timer til lands og til vanns sammen med gode treningskompiser i klubben, var det med en deilig nervøsitet i kroppen jeg våkna til sesongstart lørdag. Morgenjoggen før frokost gikk som en lek, bortsett fra et par illsinte måser som var gira på å slåss. Bag og sykkel var klargjort dagen før, så etter å ha fylt opp glykogenlagrene litt ekstra, var det straka vegen til Naustdal. Skiftesone, start og mål ble kjapt lokalisert på det idylliske strandområdet kalt Sanden. Etter å ha kjørt noen konkurranser tidligere og smått fått innarbeida rutinene før start, kunne jeg denne dagen nyte stemningen på start, hvor latter og trivelige småsamtaler med de andre deltakerne var god erstatning for mine tidligere rush inn og ut av toaletter og ellers totalt fraværende vesen frem mot start.

Svøm

Startskuddet gikk 11.15. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å kaste seg ut i “vaskemaskina” det alltid blir når 40 voksne menn skal krige seg frem i vannet. Det gikk kjapt frem mot holmen som utgjorde første sving og porten til forholdene som ventet oss ute i fjorden. Jeg kom godt i gang på svømminga (i det minste så godt det lar seg gjøre for min del). Den nevnte vaskemaskina forsvant heldigvis fort, og det tok ikke lang tid før feltet hadde en bra utstrekning. Da var det bare å finne seg en rytme og være nøye med å navigere riktig, selv om både strøm og bølger la sin demper på svømmetempoet. Noe er jeg likevel nødt til å ha gjort riktig i Pirbadet i vinter, da jeg kun var fire minutter bak Guldhav i tet, og åttendemann totalt opp av vannet.

Foto: Adam Pietrzak

Foto: Privat

T1

T1 hadde en transportetappe på et par hundre meter løping bort til skiftesona. Fine forhold for å få dratt drakta ned til livet og legge fra seg både badehette og briller i et erme i god tid før sykkelen. Tross god tid til å planlegge skiftesona, klarte jeg å løpe noen meter forbi sykkelen. Jeg innså kjapt tabben, og det tok ikke lang tid før jeg fikk satt i gang med drillen som har blitt øvd på uttallige ganger: tråkke av drakta, få på hjelmen og løpe med sykkelen mot starten av min beste disiplin. Forbi mount line trøbla jeg litt med å få på skoene mens farten skulle opp. Dette må åpenbart øves på, men akkurat derfor er det deilig å få noen gjennomkjøringer før sesongen virkelig tar av. I ettertid ser jeg at jeg klatra fra åttende- til tredjeplass i løpet av skiftesona, så det må ha vært en knallbra gjennomføring til tross for litt kluss.

Sykkel

I likhet med svømminga, skulle sykkeletappen vise seg å by på tøffe forhold. Jeg var nervøs for vinden som hadde kommet, men var dog enda mer klar for å krige mot vinden i første halvdel av løypa á 20 km, som skulle kjøres to ganger. Temposykkelen min er rask, så der jeg kjenner at jeg sliter med luftmotstand og vind vet jeg at de aller fleste sliter minst like mye. Dette spilte kanskje litt vel mye inn på selvtilliten. Jeg la ut med mord i blikket og et alt for høyt tempo de første kilometerne. Etter 5-6 km med småkupert kjør oppover mot vendepunktet, stod plutselig en konkurrent i veikanten med tydelig sykkeltrøbbel. Det tekniske trøbbelet til konkurrenten (som viste seg å være den suverene lederen etter svømminga), medførte at jeg plutselig var nummer to. Like etter så jeg den nye lederen langt fremfor i løypa, men kunne ikke skjønne annet enn at jeg sykla en del fortere enn han. Ved vending etter 10 km. lå jeg 35 sekunder bak, og hadde en visshet om at jeg hadde kjørt inn mye allerede. Etter de påfølgende 10 km i medvind og tempostilling ledet jeg konkurransen med 15 sekunder. Ved halvkjørt sykkeletappe bestemte jeg meg for å gamble på at luka var stor nok, og la meg ned noen pulsslag for å nyte turen og satse på gode løpebein. Etter neste runde på 20 km hadde jeg rundt to minutter ned til andre- og tredjeplass – akkurat nok til at jeg bestemte meg for å holde litt igjen på starten av løpinga for å ha noe å svare med om sekunderingene fra mitt eminente team mot formodning skulle bli negative.

Foto: Privat

 

Foto: Lilli Ann Seljseth

 

 

T2

Etter å ha kranglet meg gjennom en haug av folk fra kortløypa og en gjeng utmattede stafett-deltakere, fant jeg plassen min i skiftesona fort. Registrerte at sokkene mine hadde blåst bort, kippet på meg løpeskoene og rasket med meg briller og svettebånd. Alt ble gjennomført som jeg håpet det skulle skje, slik at jeg også på denne vekslingen hentet mye tid på mine argeste konkurrenter.

 

Løp

Løpingen er en tung disiplin for meg, så det er alltid umulig å vite helt hvordan konkurransen blir før jeg får kjent på løpebeina. En kilometer, masse heiarop og et glass med cola senere, kunne jeg konstatere at beina samarbeidet på et helt akseptabelt nivå. Jeg kunne holde 4:00-tempoet jeg hadde håpet på, og fortsatt ha en liten buffer til en sluttspurt om det skulle bli nødvendig.

Foto: Privat

 

Sekunderingene som kom var derimot positive, og etter to runder á 3,5 km startet tankevandringene om at min første seier i et skikkelig triatlon kunne bli en realitet. Såfremt jeg unngikk en kjempesmell på siste løpsrunde, skulle det godt gjøres at konkurrenten (som ikke hadde tatt innpå i løpet av de første to rundene), skulle hente mer enn to minutter på den siste tredelen. Den siste runden brukte jeg på å glise, klappe andre deltakere på skuldra og å nyte følelsen av å ha gjort en meget akseptabel sesongstart. De siste hundre meterne av løpet gikk gjennom publikumsområdet på Sanden (forøvrig med et yrende folkeliv), før jeg krysset over ei lita bru før målgangen på selve Bananøya. Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord, noe følelsene som kommer frem i bildet under nok kan bekrefte.

 

Foto: Jan N. Erdal

 

Stemningen etter et gjennomført triatlon er alltid upåklagelig, og denne gangen enda bedre for min del. Mange slitne sjeler som er tilfreds med egen innsats, imponerte tilskuere og god mat tilgjengelig gjør sitt til at opplevelsen totalt blir knallgod. I tillegg til det vanlige, imponerte Sunnfjord triatlon med solid premiering: pengepremier til klassevinnere, vandrepokal og en kniv med gravering, i tillegg til en teknisk finisher-trøye. Når alt dette kommer i årets (for de aller fleste) billigste konkurranse, er det grunnlag for både gode minner og en sterk anbefaling til alle om å ta turen neste år!

Foto: Lilli Ann Seljeseth

 

– André Johnsen Navjord