EUC 2017 – SERBIA

 

I år var det tatt ut 17 spreke gule og grønne til EUC games i den spektakulære byen Subotica (uttales Subotitsa) i Serbia. I troppen fant vi W8+ aka Haralds damer, M8+ aka Mannskhaft aka Maddes herrer, W4- aka Skvulpefirern og Petter “Hulken” Tufte i M1x.

Onsdag morgen 12. juli var første pulje roere klare for avreise fra Gardermoen – med varierende duggfriskhet. Blant de mindre duggfriske var Harald, som dagen før avreise fikk testet sitt maksimale stressnivå da han fant ut at passet lå i Trondheim. En tilfeldig passasjer på tog fra Trondheim til Oslo ble redningen, og vi fikk heldigvis med oss VimseHarald på tur.

Etter en smertefri flytur til Budapest og et par timers venting ved grensen til Serbia sto ankomst og innsjekk til “hotellet” for tur. Her fikk vi god hjelp av Serbiske frivillige for arrangementet, noen av dem med tvilsomme engelskkunnskaper, men allikevel serviceorienterte. Vertskapet viste seg fra sin beste side da de hadde plassert 9 roere på tre rom, som alle delte ett toalett og én dusj – uten lås. Nøye planlegging, stram tidsbruk på badet og en respekt for dusjforhenget ble redningen. Det skal nevnes at vi hadde et par glipp i ”banke på, vent på svar”-ordningen vår underveis, men pyttpytt, det er ikke slik at rodrakten skjuler så mye uansett.

På restauranten tilknyttet “hotellet” fikk vi servert litt av hvert og mye loff. For glutenallergiske og laktoseintolerante Sofie var det dessverre ikke mye annet enn mais som var aktuelt, og hun jobbet hardt med å holde smilet. Joanna derimot valgte frivillig en tallerken med mais og var storfornøyd da hun kunne få så mye ketchup hun ville til.

Etter en interessant middag var det på tide å besøke regattabanen og se hva slags firer og åtter vi hadde fått tildelt. Ved inspeksjon viste det seg at en firer i 95kg-klassen på serbisk vis (aka litt teip over båtspesifikasjonen) hadde blitt til båten vi bestilte i 75/80kg-klassen. Åtteren var tilsynelatende helt ok (intet mer, intet mindre) helt til vi fant ut at det ikke var en eneste høyttaler der, og dermed ingen gode muligheter for å høre cox for stakkars baugfirer. Som den problemløsende gjengen vi er hev vi oss rundt i lete etter en megafon. Den lokale serbiske roklubben var meget generøs og raskt på banen med en søt liten megafon til oss. Stor takk sendes!

Resten av dagen ble tilbrakt ved regattabanen, hvor firer-jentene (Anette, Ingrid, Sofie og Aasta) prøverodde baljen sin i idylliske forhold, mens andre koste seg med brus på restauranten rett ved regattabanen.

Etter en varm natts søvn kom torsdagen, og pulje 2 ankom Subotitsa etter lang ventetid ved den beryktede grensen fra Ungarn. Ventetiden ble lang også for pulje 1 som tilbrakte dagen på regattabanen, og Sven Ole rakk å finne blodsukkerbunnen sin. Han ble fra da og utover rustet med et cranky-kit bestående av snickers – for som vi alle vet; You’re not you when you’re hungry. Med alle på plass og et stigende blodsukker hos Sven Ole var vi endelig klare for prøveturer i åtteren! Lagene fant flyten med båten relativt raskt, og under rolig trening kunne selv baugfire høre Madeleines/Haralds røst i den nette megafonen. Opptrekk og starttrening ble gjennomført, og ting lå til rette for gode løp på fredagen.

Fredagen kom og det var tid for forsøksløp for alle våre tapre roere. Herreåtteren måtte bare vinne forsøket for å kvalifisere seg direkte, og var fulle av optimisme. Gutta hadde i forkant stor tro på at Oxford Brookes var en lett match, men fikk dessverre erfare at universitetslag med rostipend blir tøft å kjempe mot (selv 5. laget). Slår dem selvsagt neste år da!

Mannskhaftet endte 3 sekunder bak nederlenderne et lite stykke bak feltet og måtte nøye seg med oppsamlingsløp på lørdagen. Gutta tar med seg det positive, og det var at vi hang overraskende godt med i starten, til tross for at vi slet med dette under oppkjøring.

Så var det damenes tur. I W8+ klassen var det kun seks båter med, så forsøket var “race for lanes” til finalen. Dette stoppet ikke våre sterke damer fra å levere et solid løp. Til tross for en litt treg start, noe grunnet en 30 kg overvektig cox som ble ledd av da han ble innveid, greide damene våre sakte men sikkert å ta inn på de polske damene. I løpet av ca 20 tak ved 1000-metersmerket var polakkene “parkert” som det het fra coxesetet, og derfra handlet det om de gule og grønne. Damene endte opp på en solid 5. plass, rundt to lengder foran Polen. Sterkt! En herlig bekreftelse for damene som har lagt ned en solid treningsinnsats i forkant.

Neste i ilden var Petter, som skulle ro forsøk i 1x. Roklubbens stjerne har reist mye rundt og fått inn solide mengder treningstimer i løpet av våren, men er fremdeles relativt fersk i regattagamet, så alle var spente på hvordan det skulle gå da han skulle måle krefter mot de sterkeste studentroerne Europa har å tilby. Etter en noe trøblete start fant Petter flyten, og kom intet mindre enn først i sitt forsøk med god margin! Fra totalt tre forsøk var det fire roere som skilte seg ut tidsmessig, og Petter var en av dem. Dette lover bra!

Sist ute var W4-, hvor forsøket også bare var “race for lanes” til finalen med seks båter med. Med noe mer bølger så vi det bare som en fordel å ha en båt som lå litt høyt i vannet. Taktikken var at Aasta skulle rope oss gjennom raceplanen fra baug, og at vi skulle være aggressive fra start.

Ved 400m lurte 3-setet et nanosekund på om hun hadde gått for hardt ut, før et lidende stønn ble hørt fra Ingrid på setet bak – en bekreftelse på at vi bokstavelig talt var i samme båt og det fikk briste eller bære. Vi holdt godt følge med noen solide skyv og raske catcher, og en Aasta som disiplinert ropte raceplanen (akkompagnert av noen spontane ”kjøøøør” fra oss andre). Ved rundt 400m igjen kunne vi klart og tydelig høre resten av laget heie fra tribunen, og ikke minst Petter som nærmest kommanderte oss ”OPP TO!!”. Vi endte sist, 3 sekunder bak Zagreb og 7 sekunder bak Nottingham, men veldig fornøyde med egen innsats. Vi tok visstnok omtrent et sete for hvert tak siste 150m, så en ny plan ble lagt om å gå opp i takt litt tidligere i finalen.

Hele gjengen valgte cafe BOSS til fordel for mais og loff på hotellrestauranten, og det ble et godt måltid med pizza, pasta, taco, bittelitt pils og masse is. Herrene var klare for oppsamling i M8+ lørdag morgen!

Dagen kom for oppsamling i M8+. Etter forsøket hadde Mannskhaft skjønt at en ny strategi måtte til, så de bestemte seg for at de måtte klinke maks ut fra start. Gutta lå bra an etter 7-800m, men når “toget går” på 1000metersmerket er det vanskelig å holde følge, spesielt for et lag som ikke er fullt så erfarent. Å jobbe sammen med makspuls og sprengende melkesyre i beina krever litt trening! Det ble dessverre ingen finalebillett på Mannskhaftet, men de suverene første 7-800 meterne, erfaringen, motivasjonen og lærdommen ble tatt med videre til B-finalen!

Ikke lenge etter skulle mr Tufte ut i semifinalen. Her var det vinn (kom topp 3) eller forsvinn, så Petter var en smule nervøs. Usikkerheten rundt om finnen hadde større biceps enn han var nok også en ekstra belastning. Forholdene ved startbrygga var heller ikke de beste, så spenningen var til å ta og kjenne på for Petter og den grønngule heiagjengen hans. Nok en gang var starten for Petter noe trøblete, men fra 1000 og inn dro Petter fra 4. plassen og var dermed mer eller mindre sikret en finaleplass. Petter så seg derimot ikke fornøyd med kun 3. plass, og viste formidable krefter (hei biceps) og teknikk, og med bittelitt hjelp fra en skrikende norsk gjeng på tribunen suste Petter forbi resten av feltet og endte først i semifinalen! Kun ett sekund bak vinneren av andre semifinale på tid og med nest beste tid totalt sett så det ut som medalje, ja kanskje til og med gullmedalje, var innenfor rekkevidde.

Cafe BOSS fristet nok en gang mer enn mais og loff og hele gogjengen gosset seg og fikk fylt opp lagrene. Så kom søndagen. Dagen som skulle inneholde alt. Store bølger, frustrasjon, smerte, glede, tårer, latter, bankett, sang, Mai Tais, herrer, damer og champis!

Vi går rett på sak. Først ut var herrenes åtter. All lærdom fra de to foregående løpene kom godt med og vi fant oss selv som nummer 2 etter 3-400meter. Vi holdt roingen teknisk og effektiv, og på 1000metersmerket var vi klare for å sette inn nådestøtet. Uheldigvis ville ikke åre nummer 3 skvære seg i ett av takene, og fisken, senere døpt den “Bleikfeite hysen”, var et faktum. En litt fortvilet og skuffet gjeng rodde inn mot mål sist. Til tross for skuffelsen satt samtlige roere med et smil om munnen etter løpet. Slike ting skjer i roing, alle med litt fartstid i sporten har vært der en gang! For NTNUI-legenden Sven Ole var den siste turen i NTNUIbåten en herlig og minnerik opplevelse, og for vår kjære tyske venn Max sto smilet under den karakteristiske blonde barten fra den ene øret til det andre etter en fin avskjed med gjengen.

Tre løp for dagen gjensto. Av disse skulle Haralds damer ut først. Med bølger og vind som fikk vindsurferne til å kaste seg utpå vannet måtte våre damer vise en mentalitet av stål og en tålmodighet få andre har for å komme seg gjennom dette. På startbrygga var det fullt kaos, og samtlige lag hadde voldsomme problemer med å legge opp til start. Etter litt om og men så det ut til at løpet kunne starte snart – men så lett skulle det visst ikke bli. Plutselig knakk svivelen til Marie og åren forsvant ut! Svivelen var nok skadet av kraften i Ivars “Bleikfeite hyse” under herreløpet.. Det var en frustrert gjeng damer, og en cox som trodde at alt håp var ute (selv om han holdt dette for seg selv), men damene slo til med glimrende problemsløsningsevner da det gjaldt som mest og de nyinnkjøpte skolissene i båten ble gitt til Marie som brukte seileknutene sine til å knyte sammen svivelen på mesterlig vis. Knuten holdt gjennom to startutganger (ettersom det ble omstart da tyskerne på tvilsomt vis styrte inn i båten vår) og et fullt 2k løp! Utrolig!

Dameløpet var på mange måter likt det i forsøket for damene, men våre polske venninner bet seg på som noen klegger da damene la inn 1000metersnådestøtet denne gangen. Polakkene holdt følge i noen hundre meter, men damenes styrke og utholdenhet ble for mye for dem, og de siste 800meterne dro damene fra dem hvert eneste tak. Til tross for at kun strokefirer kunne høre den skrikende coxen gjennom megafonen holdt damene fokus og teknikken oppe helt inn til målstreken, og hadde gjennomført nok et solid løp! Med seier over polakkene og en femteplass kunne damene feire med meget god samvittighet.

De fleste roerne var ferdige for dagen og dro tilbake til “hotellet” for å skifte til pent antrekk aka våre lekre grønne blazere, før det bar tilbake til regattabanen. Petters finale i M1x, samt damenes finale i 4- sto for tur. I en vind som var rundt 10 m/s mot fartsretning, og med bølger som ville fått de fleste norske regattaer avlyst satt Petter og de fem andre finalistene klare til start. Med slike forhold handler plutselig sporten mer om hvem som takler en storm heller enn hvem som har mest krefter og utholdenhet i beina. Den finske favoritten og Petter endte hhv. som nummer 4 og nummer 6, mens tsjekkiske Štěpán-Adam Havlíček som trener i slike forhold til vanlig (ifølge seg selv) stakk av med seieren. Dette var selvfølgelig kjipt for Petter, men han var fornøyd, for han har bevist for seg selv og alle andre gjennom resultatene i forsøket og semifinalen at han er en man skal passe seg for, selv i store, internasjonale regattaer som denne.

Vinden hadde ikke løyet da vi la ut med 4-. Det ble viktig å holde seg i vindretningen, for selv med vår store båt som lå høyt i vannet, skvulpet bølgene godt over ripa. Vi kom oss opp til start, halvfulle med vann allerede, men ved godt mot. Grunnet sisteplass i forsøket ble vi tildelt ytterste bane med skrå sidemotvind, men å legge oss opp til start fikset vi fint – i motsetning til i grunn de fleste andre båtene. Nottingham slet spesielt og ble liggende vinkelrett på startbrygga. Auch! Med opptil meterhøye bølger slående ble båten fort fylt med vann, og de måtte bokstavelig talt legge inn årene og forsøke å løfte båten for å tømme den. Det ble fullt kaos og lite informasjon gitt, men etterhvert ble vi vinket ut av banen – Nottingham sin båt var ødelagt og de skulle bli kjørt tilbake til brygga for å hente ny båt. Vi endte med å være på vannet i 2 timer mens vi ventet og både M8+ A-finale og W4+ A-finale ble skjøvet foran oss i programmet. Det var som å være langt utpå havet og vi måtte konstant jobbe for balanse og ro for å ikke drive alt for langt vekk. Aasta sin t-skjorte ble brukt til å øse vann, noe vi så på som ekstra viktig etter å sett et klistremerke i båten som leste ”This boat does not reach the floatability requirements set by FISA”.

Nottingham kom endelig tilbake med ny båt og vi la oss opp til start igjen. Quick start! Vi enes innad i båten om at vi taklet bølgene, motvinden og sidekastene relativt dårlig. Vi drev konstant over i neste bane, og på et tidspunkt ble det ropt ”SNU BÅT!” av stroken. En forvirret Sofie lurte et øyeblikk på om hun skulle sette i, men SÅ ille var det ikke. Det ble få fulle tak, mange forslåtte fingre på vingeriggerne og det sier litt at det ikke gjorde noen forskjell da en åre ble sittende fast under riggeren et par sekunder. I alt kaoset hadde vi nydelige Aasta på baug som var klokketro mot raceplan og med rolig stemme ropte; ”sitt opp!:), ut mot riggeren!:)” og alle andre planlagte calls på gitte metersmerker. Vi tikket inn på imponerende 9:41.66. Roing kan vi nesten ikke kalle det, men så absolutt et minne!

På bryggen ble vi møtt av bankettkledde lagkamerater som sørget for at vi fort kunne hydrere igjen med noe edlere enn vann. Firer-damene ble gitt snickers for humøret sin skyld og kjørt til hotellet og for å fiffe seg for bankett.

Etter en lang helg med mye slit og hard jobbing var det endelig duket for feiring og bankett! Alle 17 dro på restaurant og bestilte store mengder med mat og alkohol i alle slags varianter. Forskjellige drinker ble prøvd ut (hei Mai Tai!!), noen mer eksklusive og smakfulle enn andre mer “tradisjonelle” – meget mulig vi rundet drinkkartet. NTNUI roing feiret som bare NTNUI roing kan. Bordet ble derimot litt splittet da enkelte forsøkte å fyre opp stemningen med sang, mens andre slo hardt ned på det ettersom vi befant oss på en familierestaurant. Like fullt var alle fornøyde og glade – også nabobordet hvor de nederlandske damene ble påspandert sex on the beach og blunking i lange baner fra jaktlaget vårt. Det bar så videre til nattklubben for den offisielle banketten. Nye dansemoves ble oppfunnet, bekjentskap på tvers av landegrenser ble stiftet, og folk glemte at de skulle opp 04.30 dagen etter for å rekke et fly i Ungarn.

Overraskende nok gikk avreisen 05.00 som planlagt dagen derpå. Våre helter Ivar, Tobias og Sondre var turens sjåfører og fortjener heder og ære i lang tid. Spesielt Ivar som trakk det korteste strået og ble sittende med tre snorkende karer. Hvor var solidariteten, Espen, Petter og Edvard?

 

For vimseHarald var det helt i orden å ta et senere fly enn resten grunnet litt kluss med bestillingen. Han kunne da sove til 8.30 for å kjøre med Sven og Løken aka Ingrid til Budapest, hvor kjæresteparet skulle feriere videre i AirBnB-leiligheten sin et par dager etter Serbiaoppholdet.

Alt i alt sitter samtlige roere igjen med opplevelser for livet med en herlig gjeng med mennesker. For noen var dette dessverre siste turen med NTNUI roing, og til dem vil vi på vegne av alle andre takke for alt det gode dere har gjort for rogruppen. Jeg (Harald) tror også jeg snakker på vegne av de fleste når jeg sier at jeg sitter igjen med masse sult og motivasjon til å fortsette med videreutviklingen av et av de beste og triveligste miljøene man kan tenke seg.

 

SUUUUUH

 

Takk til Spar Norge, HS og NSI som gjorde det mulig for oss å delta!

 

Varm og ROlig hilsen

Sofie og Harald