Der satt eg, en vestlending uten anna tidligere skierfaring enn dei fire rundene rundt skulen på skidag i 7. klasse, og hadde bestemt meg for å bli med på skisamling med NTNUI Roing. En litt pussig idé vil nokon meine, meg sjølv inkludert. Men til tross for at dei driver mest med årer og vann istedenfor staver og snø, viser det seg at dette er en meget kompetent gjeng også med planker på bena. Klokka slo 8, sekken var overpakka, utstyret lånt bort til meg under tvil om de fikk det like helt igjen, det her kunne berre bli bra!

Helgen startet solid, og actionen var i gang allerede før gjengen var kommet fram. Siste bakken før Haugen Gård (senere døpt om til Haugenstua 0977) var strødd i typisk Trøndelags stil; med ett gruskorn kvar 50. meter. Etter et fullhjerta forsøk fra Petter Svingen på å komme seg opp bakken, bestemmer gjengen seg for å vente på hjelp. Etter en del styr med tauekroker og en vennlig sjel med traktor, kommer til slutt både roere og biler seg fram.

Etter en kjapp lunsj begynner skieventyret. Sola smiler, skiene klikkes på og gjengen er klar. Løypenettet i Oppdal var et nydelig sammensurium av snø-motorveier, og ny-preppa løyper venta på oss skarve 4-5km unna. Det gjaldt berre å komme seg fram dit. Mellom oss og løypene var det bakker, som for en nybegynner på ski, så ut som en av utforbakkene i Super-G, etterfulgt av en motbakke som føltes som monsterbakken i Tour de Ski. En slitsom halvtime senere var hele gjengen vel oppe, og la ut på tur. Etter å ha slukt en respektabel mengde kilometer, er det klart for taco-fredag etterfulgt av Mesterens Mester og Gullrekka. Livet er komplett.

Sola kikker opp, kaffen er komt på kanna, og det er klart for lørdag og ny dag i skisporet. Men imens resten av gjengen har kost seg med praten rundt frokostbordet, er Harald Vinje allerede ute og kjemper i løypene. Han har ett mål for oppholdet; 10 mil på ski, i en tur. Med andre ord, tidenes frierbrev til Strava.

Frå gårsdagens suksess i sporet med null fall, en relativt god prestasjon i mine egne øyne, var min egen sjølvtillit på topp, og eg la i vei med resten av skøytegjengen. Indøk gjengen, inspirert av ukas tidligere smørekurs, står igjen i smørebua og er i kjent birken-stil mer opptatt av utstyret enn selve skigåinga. Etter 2,5 mil i deilige omgivelser, ifølge med skøytespesialistene Starheim og Co sitt rolige turtempo, med andre ord langt over min evne, var kroppen ødelagt.

Lørdags ettermiddag var det duket for skileik og moro. Etter skituren på morgenen var det flere, meg selv inkludert, som hadde fått den velkjente «knekken» etter å ha hatt et vel optimistisk syn på egen fysisk form. Dørstokkmila var enorm, og etter store protester fikk vi slått igjennom endringer i planene. Den opprinnelige planen om å slite seg opp til løypenettet, ble byttet ut med en betraktelig roligere kjøretur ned til Oppdal Stadium. Lenge leve demokratiet!

Det etterlengta skikurset eg muligens burde hatt i starten av helga var no underveis. Torjus Trømborg hadde ansvaret for oss som skøyta, og begynte med det mest grunnleggende; hoppende padling. Torjus hadde dessverre vert syk denne helgen, men etter å ha sett han fly opp bakken på kurset, ryktes det at dette var et skalkeskjul for å spare krefter. Etter teknikken var på plass, i alle fall sånn noenlunde, var det endelig klart for helgas høgdepunkt; stafett. Mot alle odds, klarte laget mitt å bære meg fram til min første, og sannsynligvis siste, seier i et skirenn nokonsinne. Og om ikkje for en Halvor West, alle andre steder enn tilstede under vekslingen, ville Lag To, også gjort rent bord under den noko meir utradisjonelle «utstyrs-stafetten».

Etter et velgjennomført raid av smågodt-hyllene i Oppdal Sentrum, vender gjengen nesa heimover for kveldsmat, spel og moro. Jentene slår til i Alias, og etter tragisk nederlag for guttene, er det duket for quiz i regi av quizmasters Lars Erik Kleiven og Magnus Lyngedal. Her viser material-ansvarlig Sivert viser at han har peiling på mer enn bare klesbestillinger og utstyr, når han briljerer under kveldens quiz. Svar som MongoLia og Seychellene ga dessverre ikke laget seieren, men den vil likevel stå i mine øyne som quizens beste prestasjon.

Søndagen hadde virkelig Kong Vinter meldt sin ankomst, og bød opp på en frisk norsk snøstorm. Men «the show must og on» og «jobben må gjørres», og selv om ingen hadde lyst, var det ingen som ytret denne meningen høyt … så vi trakket oss ut. De første fire kilometerne i en uploga løype opp monsterbakken i Oppdal i 30cm nysnø, kan sammenlignes med intet annet enn Jesus’ gange opp Golgata med korset på ryggen. Alle tips om skiteknikk fra dagen før ble kastet ut av vinduet, og en egen stilart ble oppfunnet; en slags kjerringsdans med høye kneløf. Snittfarten lå på drøye 0,9km i timen og veggen var møtt for lengst. Det heter at «det er ingen skam å snu», men joda det er det.

En sliten, men veldig fornøgd gjeng er klar for avreise, etter det som har vert et utruleg artig opphold på Haugen Gård. Undertegnede er framleis ingen mester på ski, men kanskje eg kan våge meg opp i Bymarka no. No er det tilbake på C2en og få unna siste prep for SNM.