Hove triatlon er et årlig arrangement som tilbyr kortløype, langløype og mix-staffet. I år ble dessverre mix-stafetten avlyst, men til gjengjeld var Hove årets vertskap for NM i sprint distansen. Sprint distanse er 750m svøm, 21km sykling og 5km løping, og er med det et godt sted å starte for nybegynnere som meg.

NM i triatlon på Hove ble mitt aller første triatlon med svømming i åpent vann, og forøvrig mitt aller første NM i noen sport. Mine tidligere erfaringer med triatlonkonkurranser starter og slutter egentlig med Tri-sprinten i Trondheim, som jeg har vært med på to ganger. Og selv om det var en artig opplevelse begge gangene så virket «NM» som et skummelt stort steg opp i nivå. Så jeg bestemte meg for at målet skulle være å fullføre, men jeg visste innerst inne at målet egentlig var å slå NTNUI triatlons store leder, Vidar Goldfine.

Vidar var én av totalt to andre som var påmeldt på NM sprint i min aldersgruppe (M20), men heldigvis var det langt flere påmeldt totalt. Nesten 100 i NM sprint og over 300 på Hove triatlon generelt, så konkurransestemninga var på plass. Enda bedre stemning ble det av at NTUNI stilte knallsterkt med 14 deltagere totalt!

Opptreningen til Hove ble ikke helt som jeg hadde håpet. En kombinasjon av skade og eksamensperiode gjorde at jeg hadde alle unnskyldningene klare hvis dette ikke skulle gå veien, men jeg hadde trent såpass regelmessig med triatlongruppa gjennom det siste året at grunnformen fortsatt var til stede. Svømminga var definitivt det jeg var mest spent på. Jeg hadde aldri svømt så langt sammenhengende før og i hvert fall ikke i åpent vann. Men jeg hadde hørt at våtdrakt hjelper en del med flyteevnen og det lovet bra, fordi bein som skraper langs bunnen er et av mange problemer med min crawlteknikk.

Løpet begynte lørdag klokka 14.35. Som betydde at jeg hadde masse tid til å bli nervøs, men også at vi hadde tid til å heie på de andre fra NTNUI som konkurrerte i «Lang løype» som startet mye tidligere på dagen. Temperaturen var god og sola var fremme, men det blåste ganske kraftig og havet så plutselig mye mer truende ut enn bassenget jeg var vant med.

Etter å ha sett knallsterke prestasjoner fra samtlige av NTNUI-erne som deltok følte jeg litt på presset av å bære den ikoniske NTNUI drakta. Men jeg ble også motivert og fikk fyra meg litt opp. Jeg var klar for konkurranse.

Klokka blir 14.30, og etter at Vidar hadde reddet meg fra å ta på våtdrakta feil vei (noe han rett etter oppdaget at han også hadde gjort selv) står vi klare i vannet.

Startskuddet går, jeg stuper uti og føler meg umiddelbart som en gullfisk i en makrellstim. Masse bein og armer overalt. Etter hvert roer det seg heldigvis litt ned og jeg finner en grei rytme. Uheldigvis har jeg like dårlig retningssans i vann som på land, og jeg oppdager plutselig at jeg har skeina godt ut til høyre uten å merke det. I ett forsøk på å kompensere svømmer jeg aktivt mot venstre, men det blir grøft til grøft. Hemmeligheten er å se fremover jevnlig mens man puster…  Lettere sagt enn gjort, men etter at vi kommer oss rundt de første bøyene handler det bare om sikte ca på startstreken og peise på. Armene er døde når jeg endelig får kava meg opp av vannet. Jeg ser på klokka og ser at jeg er tidligere ute enn jeg hadde trodd, og det gir meg en skikkelig boost. Jeg vet at Vidar er langt foran, men han hadde selv meldt at han er treig til å sykle og jeg visste fra treninger at jeg er hakket hvassere på løping. Det kan være mulig.

«Hjelm først!» er alt som står i hodet mitt på vei inn i T1. Jeg hiver av meg våtdrakta, som ikke er en enkel oppgave. Trer hjelmen på hodet, og forlater skiftesonen godt fornøyd med eget skiftetempo. (I ettertid fant jeg ut at jeg mistet over ett minutt på skiftesonen i forhold til de beste😅).  Sykkelskoene klikker inn på første forsøk og sykkeletappen er i gang.  Det tar ikke lang tid før jeg henter inn to andre deltagere, men like snart blir jeg blåst forbi av tre andre. Dette er noe av det artigste med triatlon, nivåene for den enkelte endrer seg drastisk fra etappe til etappe og det gjør det hele utrolig spennende.

Løypa er godt oppmerket, og jeg kan fokusere på å holde hodet nede og tråkke på. Mot slutten av sykkeletappen begynner jeg virkelig å kjenne det i beina. Frykten for å bli pinnestiv før løpeetappen melder seg, men jeg forsetter å pushe i håp om at en grønn, sort og gul drakt skal komme til syne foran.

På vei ut fra T2 får jeg nok en boost. Denne gangen fordi NTNUI-gjengen står rett utenfor skiftesonen og heier meg videre. Det er magisk hvor mye det hjelper med litt støtte når man begynner å nærme seg kjelleren.

Beina mine føles alltid ut som stomper når jeg nettopp har hoppet av sykkelen, og dette var ikke noe unntak.  Allikevel setter jeg ut i et tempo jeg vet ikke kan holde helt inn. Jeg må jo gi alt jeg kan for å ikke bli sist i min aldersgruppe. Etter hvert som jeg får banka blodet tilbake ned i føttene våkner beina litt til liv og det varierte terrenget i løypa gjør at belastningen ikke blir altfor monoton. Men belastning blir det. Beina blir mer og mer bly, mens håpet om å hente Vidar begynner å dale på vei ut på sisterunden. Heldigvis er det plenty med andre deltagere ute i løypa som er innenfor rekkevidde. Jeg henter inn et par stykker som hadde passert meg på sykkeletappen og noterer meg det som en personlig seier. På vei inn mot mål har jeg spart opp nok krefter til en 100m spurt (tilfeldigvis akkurat i tide til å se rask ut på NTNUI sin instastory). Jeg krysser mållinjen på 1:17:05, 2 minutter bak Vidar, men strålende fornøyd. Jeg hadde fullført, og jeg tror jeg kjente et basill-bitt underveis.