Mandag 6. august var det oppmøte for alle herreroerne som skulle være med til Russland for å ro “Golden Boat” og Student-VM. Norge skulle sende en åtter til begge mesterskapene samt en toer som skulle ros av åtterens to reserver.

I perioden 6. august og frem til avreise 30. august skulle det endelige laget tas ut og samroingen skulle finpusses.

Resultatet av uttaket til åtteren ble som følger:

Sete:               Navn og klubb:

1                     Haakon Gunnerius Johnsrud Hagen (NTNUI)

2                     Jon-André Brurberg (NTNUI)

3                     Andreas Holager (NTNUI)

4                     Olav Kallerud (NTNUI)

5                     Bjørn Jostein Singstad (Horten)

6                     Ole Johan Klingan (NTNUI)

7                     Fredrik Winther Thorsen (NTNUI)

8                     Sven Ole Nicolaysen (NTNUI)

cox                 Thong Xuan Nguyen (NTNUI)

Reserve          Ola Myklatun Krossnes (NTNUI)

Reserve          Eirik Hexeberg Henriksen (NTNUI)

I tillegg til utøverne var også trener Sjur Øyen med på turen.

Etter tre uker med trening og tydelig fremgang på Jonsvatnet i Trondheim, var det klart for avreise mot Москва (Moskva). Turen gikk først til Oslo med SAS før vi skulle sette oss inn i et fly fra Аерофлот (Aeroflot) som skulle ta oss videre til Russland. En spennende tur da russiske flyselskap kanskje ikke er de tryggeste i verden.

Vel framme i Moskva bar det, etter at vi hadde ventet en god stund på roerne fra New Zealand, videre mot hotellet vi skulle bo på. Dette viste seg å være et hotell som var integrert i en stor messehall, noe vi fikk merke godt da vinduene fra rommene var rettet inn i messeområdet, og musikken dundret til langt på natt.

Vi ankom Moskva på torsdag og skulle ikke konkurrere før søndag. Vi hadde altså tid til en del trening.

Båttildelingen i Moskva var noe spesiell. Ingen har vel beskrevet dette bedre enn Sven Ole Nicolaysen i hans referat på hjemmesiden til NSR

“På banen var vi klare for å få utdelt båt, men på såkalt russisk vis; En henger, et tosifret antall åttere, opptil flere roere og en russisk sjef, som med et sier; “Please – pick a boat”. Løping, dytting, håndgemeng og så – “Looks like the Norwegians got it…”. Det snakkes her om Empachern ( les: den beste) på toppen av hengern”

– Sven Ole Nicolaysen, hentet fra NSR’s hjemmesider

Skråsikre på egen form satset vi mer på å ha det litt gøy, og å slappe av fremfor å slite oss ut i dagene før konkurransen. Vi ble kanskje sett på som de useriøse nordmennene der vi spradet rundt i de flotte solhattene arrangøren hadde gitt til utøverne, men som altså alle de andre lagene så på som for dumme til at de ville bruke dem.

Den store dagen kom, og alle var klare for å vise hva vi var gode for. Det var åtte herreåttere med i konkurransen. To og to skulle møtes til en slags duell. Vinneren gikk til A-finale og taperen gikk til B-finale. Vi skulle møte båten fra New Zealand. Dette bekymret meg litt da det er kjent at NZ er en veldig god ronasjon.

Det skulle vise seg at jeg ikke hadde noen grunn til å være urolig. New Zealenderne hadde ikke trent godt nok, og vi tok oss relativt enkelt til A-finalen. Der skulle vi møte Italia, Estland og Kroatia. Den største overraskelsen var kanskje at Tyskland, med “Deutschland-achter”-stråk Kristof Wilke som stråk, ikke kom seg til finalen.

I finalen endte vi som nummer fire (desverre av fire), men var rett bak Italia, så vi hang bra med og viste at finaleplassen var fortjent.

Etter en finale i en internasjonal konkurranse går det som følger:

1. Bytte av treningstøy

2. Reise til hotellet, dusje og gjøre seg klar til bankett mens man drikker øl

3. Ankomme banketten lettere salongbrisen klar for en lang kveld

Ettersom vi trengte draktene våre til NM to uker etter at vi kom hjem igjen, kunne vi ikke bytte bort NTNUI-draktene våre. Det ble altså lite bytting, men det skal sies at Haakon Hagen klarte å bytte til seg en slags Polen-Onepiece. Ryktene om at polakkene har en sånn drakt har eksistert i romiljøet i mange år og endelig fikk vi bekreftet det.

Vi dro nå hjem til hotellet og begynte å gjøre oss klare til banketten. Skjorter måtte strykes, det måtte dusjes og øl måtte drikkes (dette ble selvfølgelig i veldig moderate mengder siden vi skulle ro VM om en knapp uke). Vi fikk etterhvert på oss blazerne våre, og Bjørn Jostein fikk på seg sitt FRETEX-antrekk, kjøpt i Trondheim for snaue 400 kr.

Festen ble en stor suksess, og ingen fikk mer oppmerksomhet enn oss da vi ankom “fashionably late” med våre fargerike blazere, en stor rose til hver av de tyske jentene og et krav om å få sitte 12 stk på et 10-manns bord (noe som var vanskelig å akseptere for kelnerne).

Vi fikk senere spørsmål om rosen til tyskerne var en premie til dem fordi de vant dameklassen, eller om det var en annen grunn, hvorpå vi svarte elegant at det ikke hadde noen ting med selve konkurransen å gjøre.

Vi danset så hardt at vi flere ganger hadde måtte gå ned på rommene våre og bruke hårføner for å tørke skjortene våre. Første gang vi måtte ty til dette trikset var etter at DJ-en satt på Gangnam Style og NTNUI okkuperte dansegulvet.

Ca. klokka elleve var festen over og vi gikk videre til et av rommene til tyskerne for å fortsette der.

Flyet videre til Казан (Kazan) veldig tidlig neste morgen, så det ble ikke mange timer søvn. Da vi gikk ut av flyet i Kazan, ble vi møtt av en person med et skilt som det stod “Norway” på. Vi fikk egen buss fra flyet og bort til VIP-loungen på flyplassen. Bagasjen vår ble hentet og etter kort tid var vi på vei til deltakerlandsbyen. Resten av dagen ble brukt til å slappe av og til å være med på en utrolig kjedelig guidet tur i Kazan. Vi forsøkte senere å overtale jentene til å dra på denne turen

og sa den var helt fantastisk informativ og underholdene, men jentene fikk aldri tid til dette langtekelige kulturelle innslaget.

Dagene i Kazan skle på en måte inn i hverandre og dreide seg som regel om søvn, buss til og fra regattaanlegget og mat.

I Kazan ble hele det Norske laget samlet og vår tid som en ren guttegruppe var over. Kanskje var dette til det beste for oss alle.

Alle båtene fikk noen dager til å trene før konkurransen startet fredag den 7. september. Vi måtte gjennom et såkalt “race for lanes” der alle båtene møtes for å fordele banene til selve finaleløpet. Herreåtteren kom på 5. plass i dette løpet etter å ha slått Estland, som vi ble slått av i Moskva.

De andre Norske båtene måtte gjennom forsøksløp. Ingen av båtene kom seg direkte videre fra forsøkene, så alle måtte ut i oppsamling.

Oppsamlingsløpene gikk lørdag 8. september. Først ut for Norge var Andrea Solli Älveborn (Christiania Roklubb) i lettvekt singlesculler. Hun hadde desverre ikke dagen og endte i B-finalen. Dette gjalt desverre også alle de andre Norske båtene som var i aksjon denne dagen. Man fikk erfare at et VM faktisk er en samling av de aller beste.

Andrea endte på 4. plass i sin B-finale. Åtterens reservebåt, toeren med Eirik Henriksen og Ola Krosness, kom på 2. plass i sin B-finale. Damedobbeltsculleren med Karen Belsby og Inger Kavlie kom på 3. plass i sin B-finale etter å ha slått Estland, Finland og USA. Norges lettvekt herredobbeltsculler med Øyvind Lavoll og Markus Christensen (begge fra Sandefjord Roklubb) vant sin B-finale etter å ha slått Polen og Malaysia. Norges damefirer bestående av Marte Krogsrud, Marte Flaat, Marianne Madsen og Elise Sandsmark (alle fra NTNUI) ble totalt nummer syv etter at de ikke kom seg til A-finalen.

På den store finaledagen var det kun den norske herreåtteren som skulle i aksjon. Det ble et veldig spennende løp der den sterkt NTNUI pregede båten hang godt med hele veien og fikk bitt godt fra seg de siste 500 meterne. Det ble til slutt en 4. plass bak Polen, Storbritannia og Hviterussland og forran Russland og Estland. Tiden ble 5.51.24

Hele mesterskapet ble avsluttet med en stor fest for roerne. Hvem vant banketten er ofte det store spørsmålet. Vel, det var i alle fall ikke Norge, Irland, Australia eller New Zealand siden utøverne fra disse nasjonene dro tidlig fra banketten tilbake til New Zealandernes rom og festet videre der.