Endelig var dagen kommet som alle hadde gledet seg til.

Selveste Valentinesdagen, som betydde at intet mindre enn fem biler stappet med NTNUI-roere skulle naturligvis til Trøndelags skiparadis: Oppdal. 

I kjent stil hadde de ivrigste av oss dratt klokken 09.00 for å rekke en økt før middag. Jeg var ikke en av de ivrigste. Med en solid langrenndistanserekord på voldsomme 9 km fra en 8. klasse skisamling i 2014 på CV-en så visste jeg at dette ville bli en interessant helg.

Spesial retten til Hein: Glutenfri power havregryn uten noe annet enn vann.

Beklageligvis hadde jeg også meldt bilen min – en sliten Volvo fra 2003 til disposisjon. Det viste seg å være en av de mest bekymringsverdige tingene jeg har gjort på lenge. Etter noen ikke så beroliggende ord fra Erica om at siste bakken opp til leirområdet er “Jævla glatt og bratt” visste jeg at det var bare en ting å gjøre. Med gasspedalen i bunn, og med livet som innsats vil jeg tørre å påstå at vi nå har rekorden for å nå toppen av bakken på kortest mulig tid. 

Med alle samlet, var det taco tilsatt med “fis på boks”, ifølge Erik Hein, som var kveldens rett. 

Under middagen fikk vi også tildelt et assassin-mål. Altså noen som vi skulle “drepe” i løpet av helgen. Jeg fikk selvfølgelig Jonas, en person jeg nå er overbevist om er en av de mest paranoide personene jeg noensinne har møtt.

(u)heldigvis ble jeg fort put out of my misery da Erik Hein brutalt dyttet meg inn på et mørkt rom for å drepe meg.

Tidlig lørdag morgen startet med et høyt skrik

på grunn av et nytt assassin-mord, og da var stemningen for resten av turen satt. Vi skulle altså på en tur som jeg bare ikke ville spørre engang om hvor lang den ville være. Etter ca ti minutter inni turen var de blodtrimmede, avdankede langrennsveteranene allerede i front for å brøyte vei (ja vi var så tidlig oppe). Turen var helt nydelig med null skyer på himmelen, sol og enormt fine omgivelser. Noe man virkelig kan sette pris på når man knapt vet hvordan man skal gå på ski og er med en stolt baktropp av NTNUI Roing. 

Det var bare å observere folk bli drept av Bendik som labbet frem og tilbake i løypa for å ta folk. Etter å ha gått 15 km valgte de flinke av oss å ta turen videre opp et fjell. Det gjorde ikke jeg. Jeg ble med en stolt gjeng inn til en liten varmehytte for å spise lunsj. Etter en liten bekymringsverdig presentasjon av tvangstankene til Karine bestemte den større andelen seg for å gå 6 km lengre slik at de kunne si at de hadde gått 30 km.

Det var en sliten gjeng som til slutt ankom hytta.

Med skiskyting på TV-en var det pasta à la bolognese som var dagens rett, med en saus som var helt useriøst varm.

Etter vi hadde latt maten synke var det tur ut igjen, nå var det teknikk og stafett som var up for turn. Hvilken gluping som mente at teknikktreningen skulle komme ETTER den lange turen, vet jeg ikke hvem er, men gøy var det likevel. Kvelden brakte med seg quiz og en utrolig gøy hytte-challenge. Etter å ha annonsert at Bendik vant Assassins var det tid for søndagen.

En gjeng med stolte krigere dro tidlig ut på en liten tur før det var lunsj i 11 draget. Jeg var ikke en stolt kriger dagen derpå, men en dedikert husmor som stekte vafler til resten hadde kommet tilbake. Vi vasket oss ut av hytta og returnerte til Trondheim.

Tusen takk for en helt utrolig fin helg, med en enda finere gjeng. Jeg lover å komme tilbake sterkere neste gang.

<3 Andreas Jarli Horsberg.