I Trondheim står vannet høyt. En mann har nylig våknet og går med søvnige skritt bort til vinduet som peker ned mot Nidelven. Han kikker seg rundt, men ser ingenting. Hvor er de grønnkledde? Kun vannet som sildrer og fuglekvitter er å høre langs Bakklandet. Innbyggerne får sove lenge i dag. Brygga står tom. På Elgeseter bru kjører en grå Skoda Octavia sørover med en henger lastet med båter.
Tiden var endelig inne. På tidevannets premisser hadde fem lag i ukesvis kjempet mot det nådeløse trønderske klimaet. Nå skulle det hele kulminere i storslagne sportslige prestasjoner på Nordåsvatnet. Fem karer hadde det ærefulle oppdraget med å frakte klubbens tre båter sørover på torsdag. Majoriteten av røkla banet vei gjennom skyene fredagen.
Ved ankomst fredag, var rigging av båter det første som sto oppført på programmet. Kollektivtilbudet i Bergen er det fra min side ingenting å sette fingeren på. Egen evne til å navigere de mange mulighetene for transport, er en annen sak. Vi var en gjeng som havnet på feil buss, og måtte vente en god halvtime på at det skulle komme en ny. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi da havnet like ved en skobutikk. Jeg og Erik benyttet anledningen til å kvitte oss med våre gamle hullbefengte sko, til fordel for hvert vårt nye par. I nyinnkjøpt matchende fottøy gikk vi ut av skobutikken til busstoppet, klare for å ta i et tak. Når vi omsider kom fram til roklubben, var båtene allerede på vannet.
Videre gikk dagen slag i slag. Alle fem lag fikk seg en preppe-økt for å kjenne på hvordan det er å ro uten Nidelvas strøm under seg. Vi reiste så hvert til vårt innad i lagene for å innta et måltid, før informasjonsmøtet på ettermiddagen. For H2 sin del tok det noe tid før vi kom oss av gårde, ettersom franskmennene på laget hadde gjemt seg unna for å spise baguette. Informasjonsmøtet sto for tur. To timer med informasjon og artige videoer fra samtlige klubber. Heldigvis er både luftkvaliteten og temperaturen i auditoriet på Dragefjellet alltid av topp kvalitet. Deretter reiste vi hjem til hotellet, tok en kort peptalk innad i laget, og gikk til sengs. I dobbeltsenga med Ola var det godt å være. Det selv når jeg sporadisk gjennom natten våknet av at han hadde presset meg inn mot veggen. Alt lå til rette for en god regatta.
Dagen var kommet. En kjeft kaffe, litt mat, og det bar av sted. Franskmennene tilbydde biltransport for å unngå gjentagelse av gårsdagens bussfadese. Vi ankom Nordåsvatnet til første heat for å spionere på konkurrentene. De hadde nok også øvd seg på å ro, i hvert fall noen av dem. Jeg skulle gjerne oppsummert alle forsøksheat og oppsamlinger til min kjære roklubb i detalj, men jeg skal fatte meg i korthet. De unges oppmerksomhetsspenn er ikke slik det en gang var, og jeg har snart eksamen.
H1, D1, H2: Direkte til finale fra forsøket
D2: Andreplass i forsøket, til finalen etter oppsamling
H3: Tredjeplass i forsøket og likedan i oppsamling
En sliten gjeng tok plass rundt omkring i Fana roklubbs lokaler. Damene tøyde, herrene sov. H3 kledde seg i finstasen og franskmennene spiste baguette. Det nærmet seg finale. Vinden tok seg opp, og spenningen var stor rundt hvordan forholdene skulle bli under de siste heatene
Først ut var herrene, deretter damene. Regnet pisket mot student-eliten på startstreken. Vindkastene røsket i marg og ben. Med nervene i høyspenn vel vitende om det smertehelvetet som var i vente, lurte jeg et svakt øyeblikk hvorfor jeg var med på dette. Starten gikk. Noen minutters mental og fysisk prøvelse, så mål. En siste dyst før det hele var over. På 1000 meter gjør alt vondt. Spurten begynner. Før vi visste ordet av det, blåste hornet og vi var ved veis ende. Tittelen «Norges beste studentklubb i roing» ble nok en gang plassert der den skulle være; foran NTNUI. Gullet skulle hjem til Trøndelag. H1 og D1 førsteplass, H2 og D2 femte.
Båtene ble rigget ned, og vi fikk alle på oss bankettantrekkene. Selv glemte jeg igjen de nyinnkjøpte skoene mine under benken i garderoben i kaoset under klesskiftet. Vi trakk mot Karine sitt hus på Minde, hvor vi skulle samles før den store avslutningen i sentrum senere på kvelden. Vinden hadde roet seg og solen var på vei ned bak Løvstakken. Kun fuglekvitter og lyden fra en sildrende bekk var å høre for de grønnkledde på turen opp fra bybanen. Bergens innbyggere skulle holdes våkne i natt. Vel fremme satt latter og smil løst ute på verandaen. De mange opplevelsene fra dagen hadde lagt et perfekt grunnlag for kvelden som skulle komme. På veg inn for å hente meg en øl, stoppet jeg opp og så utover menneskene som sammen danner NTNUI roing. Jeg skjønte nå igjen hvorfor jeg var med på dette. Skoene ligger kanskje igjen, men minnene fra SNM og alt roingen har gitt gjennom årene som student, kommer aldri til å glemmes.
Takk for denne gang SNM og NTNUI roing.
Jonas Øyehaug
